Seniorforsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) Publisert torsdag 22. juni 2023 - 12:30 Oppdatert torsdag 22. juni 2023 - 12:51 Del på e-post
Dette er en kommentar. Meninger i teksten er skribentens egne.
En delegasjon ledet av presidenten i Sør-Afrika, Cyril Ramaphosa, i følge med både presidentene fra Komorene, Senegal og Zambia, og representanter fra Egypt, Republikken Congo og Uganda, besøkte både Kiev og Moskva i et forsøk på å få til forhandlinger fremfor fortsatt krig.
Hva kunne de oppnå som ikke vestlige ledere, Kina eller andre representanter for det internasjonale samfunnet ikke har vært i stand til?
Utfra rapportene vi har sett i norske og vestlige medier - ikke spesielt mye. Forsøket har blitt betegnet som en fiasko. Så var dette bare en naiv mangel på forståelse for egen rolle og posisjon i verden?
Diplomatisk trøbbel i Polen
For å komme til Kiev reiste delegasjonen i et sør-afrikansk fly som landet i Warszawa. Dette gikk langt fra sømløst for seg, men førte til en diplomatisk storm mellom Polen og Sør-Afrika da polske myndigheter hevdet at flyet landet uten tillatelse og skulle istedenfor ha landet i Rzeszow hvor togene til Kiev går fra. Bedre ble det heller ikke da polsk politi tok beslag i våpen som livvaktene til Cyril Ramaphosa hadde med seg. Argumentet var at delegasjonen ikke hadde klarert livvaktene og våpnene deres på forhand.
Etter beskyldninger om diplomatisk inkompetanse fra polske myndigheter og om rasisme fra sør-afrikansk side, kom delegasjon til slutt frem til Kiev og fikk møte president Zelenskyj. Men bortsett fra et regn av raketter fra Russland og diplomatiske fraser fra Zelenskyj ser det ikke ut til at de oppnådde noe.
Det samme kan sies om møtet med Putin i Moskva. Bilder ble tatt, det ble smilt og hender trykket, men ingenting i Putins uttalelser etter møtet tydet på at noe var oppnådd.
Spørsmålet er derfor om dette bare var en helt meningsløs tur for en gruppe afrikanske ledere som man skulle tro hadde mer enn nok å holde fingrene i på hjemmebane?
Ikke Afrikas krig
Det er godt mulig at som et fredsfremstøt så var dette helt meningsløst, men det betyr ikke at reisen i seg selv var bortkastet. For det første må vi være klar over at dette er en krig som Afrika har liten interesse eller forståelse for. De ser ikke på det som en krig som angår dem slik som de fleste i Europa gjør.
Våre prinsipelle argumenter om territoriell integritet og lands rett til å velge sine egne allianser møtes stort sett med hva vi har foretatt oss i Libya, Irak, Afghanistan og andre steder. Det er ikke deres krig, men de vil at den skal ta slutt for de ser utmerket godt at den dyrtiden de også merker så godt er en følge av krigen og de vestlige sanksjonene mot Russland.
Hvordan den ender, om en vinner eller den endrer i forhandlinger er nok for mange i Afrika av underordnet betydning. De fleste
