Det er umulig å ikke bli berørt av politikvinnen Henriette sin historie i Politiforum om kampen for å redde foreldrene ut av rusproblemer. Henriette sier hun forteller sin historie for å hjelpe andre, og for å advare mot rusreformen. Det at hun som politikvinne velger å fortelle om sine familieproblemer, er prisverdig. For det er mange som ikke våger å være åpne, fordi samfunnets fordømmelse er så stor.
Den rusbruken Henriette beskriver, er i seg selv ikke straffbar. Jeg forstår det heller ikke slik at hun tenker den burde vært det, eller at straff kunne hjulpet foreldrene tilbake på «den smale sti». Det å opprettholde en viss fasade, er viktig for veldig mange og kan være med på å begrense problemene. I alle fall for de pårørende. Det hadde neppe hjulpet Henriette eller foreldrene om de ble pågrepet i full offentlighet, om politiet kom hjem til dem for å ransake, eller om foreldrene ble satt i bunnløs gjeld på grunn av bøtestraffer.
I bunn og grunn har rusreformen lite med Henriette sine erfaringer å gjøre. Hennes historie handler om det at pårørendes lovlige
