Bakgrunn
Bakgrunnen for studien var blant annet en undersøkelse forfatterne selv utførte i 1962 blant 84 norske sykehus, for å kartlegge utbredelsen av de viktigste medisinsk biokjemiske analysene (2). Resultatene viste at flere viktige analyser hadde liten utbredelse og at pasienter i en rekke fylker var avskåret fra å bli ytet fullgod klinisk kjemisk service i en rekke akutte situasjoner (sitat). Undersøkelsen avdekket ikke om analysene ble utført med tilstrekkelig god analysekvalitet. Da flere utenlandske undersøkelser gjort på samme tid, viste dårlige resultater for analysekvalitet (3-6), ble det bestemt å gjennomføre en studie for å undersøke dette nærmere i norske laboratorier. Samtidig ønsket man å hjelpe det enkelte laboratorium med å evaluere egne prestasjoner og oppdage analysefeil.
Studien og artikkelen fra 1966
To ulike sera (kontroll X og Y) som var ulike fortynninger av seronorm (et stabilisert, frysetørret hesteserum) ble sendt ut til 57 større sykehus. Laboratoriene ble bedt om å utføre følgende 13 analyser: protein, ASAT, urea, kreatinin, fosfat, kalsium, natrium, kalium, klorid, bilirubin, kolesterol, glukose og jern. Konsentrasjonen av hver av de ulike komponentene var fastlagt i samarbeid med Nyco (produsent av kontrollene) og fire nordiske laboratorier. Analysene skulle utføres som rutineundersøkelser, men med den forskjell at hver analyse skulle utføres så mange ganger serummengden rakk. Gjennomsnitt, standardavvik (SD) og variasjonskoeffisient (CV) ble beregnet fo
