Fri tanke
25.01.2022
Filosofene Sigurd Hverven og Ingun Steen Andersen møttes til samtale om menneskets forhold til natur og hvordan vi kan begynne å se på naturen i et mindre menneskesentrert perspektiv.
Filosof, lærer og livsveileder i Human-Etisk Forbund, Ingun Steen Andersen, likte filosof Sigurd Hvervens bok Naturfilosofi (2018) så godt at hun inviterte Hverven til en dialog om menneskets forhold til naturen og hvordan vårt syn på den har påvirket og påvirker hvordan vi tar vare på den.
Ingun Steen Andersen: Du skriver i din bok Naturfilosofi om hvordan det antroposentriske synet på natur og menneske har preget vestlig kultur i lang tid. Fortell hva du mener med det.
Sigurd Hverven: Begrepet viser jo til det greske ordet for menneske, og betyr kort fortalt menneskesentrisme. Det betegner forestillingen om menneskets moralske overlegenhet vis-à-vis all annen natur: Bare mennesker har verdi i seg selv, mens alle andre arter, dyr, steder i naturen, ikke har annen verdi enn bruksverdien det har for oss mennesker.
Ut fra en antroposentrisk tenking tenkning er det som er betydningsfullt i naturen, enten det mennesker tenker de kan ha sikker kunnskap om, eller det som ligner på mennesket.
Ingun Steen Andersen: Da er mennesket alle tings målestokk, det som teller og som har verdi, mens andre livsformer underordnes mennesket? På hvilken måte har dette preget vestlig tenkemåte?
Sigurd Hverven: Selv om det finnes unntak, vil jeg si at antroposentrisme har vært den dominerende forståelsen av natur i moderne tid - fra 16-1700-tallet og fram til vår tid. Men vel så viktig er det at det har vært dominerende som praksis. I økonomiske, politiske og kollektive avgjørelser, i institusjoner og i hvordan lovverk er utformet, har mennesker nesten alene blitt vurdert som det som har verdi, som det som er et «formål i seg selv», som filosofen Immanuel Kant formulerte det.
Ingun Steen Andersen: Nytteaspektet gjennomsyrer jo nesten all vår omgang med natur og dyr. Vi ser på alt som ressurser for oss. Samtidig har denne måten å se naturen og virkeligheten på skapt utvikling og velstand for oss. I din bok skriver du at «virkelighetssynet virker». Men ser vi kanskje i dag at det ikke virker lenger, ikke en gang til vårt formål? Nå handler det kanskje om å utvide blikket - og innse at menneskets beste ikke er det eneste viktige?
Sigurd Hverven: Ja, det er ikke om å gjøre å si at mennesket ikke er viktig, men at det finnes
Gå til medietIngun Steen Andersen: Du skriver i din bok Naturfilosofi om hvordan det antroposentriske synet på natur og menneske har preget vestlig kultur i lang tid. Fortell hva du mener med det.
Sigurd Hverven: Begrepet viser jo til det greske ordet for menneske, og betyr kort fortalt menneskesentrisme. Det betegner forestillingen om menneskets moralske overlegenhet vis-à-vis all annen natur: Bare mennesker har verdi i seg selv, mens alle andre arter, dyr, steder i naturen, ikke har annen verdi enn bruksverdien det har for oss mennesker.
Ut fra en antroposentrisk tenking tenkning er det som er betydningsfullt i naturen, enten det mennesker tenker de kan ha sikker kunnskap om, eller det som ligner på mennesket.
Ingun Steen Andersen: Da er mennesket alle tings målestokk, det som teller og som har verdi, mens andre livsformer underordnes mennesket? På hvilken måte har dette preget vestlig tenkemåte?
Sigurd Hverven: Selv om det finnes unntak, vil jeg si at antroposentrisme har vært den dominerende forståelsen av natur i moderne tid - fra 16-1700-tallet og fram til vår tid. Men vel så viktig er det at det har vært dominerende som praksis. I økonomiske, politiske og kollektive avgjørelser, i institusjoner og i hvordan lovverk er utformet, har mennesker nesten alene blitt vurdert som det som har verdi, som det som er et «formål i seg selv», som filosofen Immanuel Kant formulerte det.
Ingun Steen Andersen: Nytteaspektet gjennomsyrer jo nesten all vår omgang med natur og dyr. Vi ser på alt som ressurser for oss. Samtidig har denne måten å se naturen og virkeligheten på skapt utvikling og velstand for oss. I din bok skriver du at «virkelighetssynet virker». Men ser vi kanskje i dag at det ikke virker lenger, ikke en gang til vårt formål? Nå handler det kanskje om å utvide blikket - og innse at menneskets beste ikke er det eneste viktige?
Sigurd Hverven: Ja, det er ikke om å gjøre å si at mennesket ikke er viktig, men at det finnes
