Handikapnytt
19.10.2017
En landmine er «den perfekte soldaten», sa Kambodsjas fryktede diktator Pol Pot. Fortsatt skjuler det seg en hel armé av miner i bakken. Hver tredje dag lemlester de enda et menneske.
Sok Sophorn tenner nok en sigarett. Han knipser av asken i en desarmert sovjetisk landmine.
- Det her er en POMZ-2, sier han.
- Den er designet for å drepe, jernet sprenges og spres. Den jeg tråkket på, var laget for å skade.
Han var et barn da den kambodsjanske borgerkrigen brøt ut. Familien ble splittet da Pol Pots Røde Khmer rykket fram.
- Vi ble sendt til rismarkene for å arbeide. Dagene var lange, og det eneste vi fikk å spise var rissuppe. Jeg sultet nesten i hjel, men den som ikke jobbet, ble drept. De drepte med kniv, med bajonett, med bambuspinner. De ville spare på kulene.
Erfaringen fikk Sok Sophorn til å hate kommunistene, men å rømme og verve seg var ikke først og fremst en ideologisk avgjørelse.
Det handlet om å overleve. - Jeg ble med i armeen da jeg var 14 år gammel. Hver dag var vi tvunget til å slåss. Men jeg vil ikke prate om det, det er for smertefullt.
Flest amputerte i verden
Fram til 1984 kjempet Sok Sophorn under ulike faner og mot ulike fiender - først mot Pol Pot, deretter mot regimet som Vietnam innsatte da Røde Khmer falt. En patrulje i Ou Chrov, ved Kambodsjas grense mot Thailand i nordvest, ble hans siste.
Etter å ha tråkket på landminen var Sok Sophorns krig over. Den kostet ham det ene benet.
Han deler skjebne med mange, både soldater og sivile. Siden 1979 har drøyt 64 000 kambodsjanere blitt skadet for livet av miner og udetonert ammunisjon, ifølge offisiell statistikk.
Andelen amputerte innbyggere er den høyeste i verden.
- Det ble lagt ut så mange landminer i den perioden, sier Sok Sophorn.
- Først kom de som ble laget i Sovjetunionen, etterpå kom de kinesiske. Og amerikanerne slapp sine klasebomber. Du vet, de krever fremdeles ofre.
Han sier at kunnskapen om krigen er i ferd med å gå tapt. At den unge generasjonen ikke kjenner landets historie.
- Det undervises ikke om det i skolene. De som har makten i dette landet, kongefamilien og politikerne, var veldig involvert i krigen. Nå håper de at folk skal glemme. Men jeg husker, understreker Sok Sophorn.
Og han hjelper til med å holde dette minnet levende gjennom arbeidet på krigsmuseet i Siem Reap, nord i Kambodsja. For tiden guider Sok Sophorn turister blant stridsvogner og granater, maskinpistoler, bomber og bombefly. Hele tiden omgitt av ekkoet av det som er for vondt til å snakke om.
«Den perfekte soldaten»
Pol Pot skal ha kalt landminene for «den perfekte soldaten». Landminer er billige. Effektive. Og ligger igjen i jorden, som en soldat som blir igjen på sin post, til noen er så uheldige å tråkke på den.
Ingen vet nøyaktig hvor mange landminer som ligger gjemt i Kambodsjas jord, men statlige Cambodia Mine Action Centre, CMAC, oppgir fem millioner. Siden slutten av 1990-tallet har Kambodsja, med støtte fra utlandet, satset store ressurser på å rydde opp i disse eksplosive etterlatenskapene fra landets blodige fortid. Rundt to millioner miner er gravd opp og ødelagt, og flere metoder har gitt gode resultater. Antall personer som skades av landminer, har falt fra 4320 i 1996 til bare 111 i fjor. Men fremdeles krever minene nesten ett offer hver tredje dag, samtidig som de begrenser bevegelsesfriheten til millioner av mennesker.
Ifølge tidligere beregninger forventes det å ta minst 20 år å rense hele Kambodsja for miner, forutsatt at den internasjonale støtten ikke minsker. Minerydding er dyrt, farlig og framfor alt tidkrevende. Men et nytt prosjekt - det aller nyeste i
Gå til mediet- Det her er en POMZ-2, sier han.
- Den er designet for å drepe, jernet sprenges og spres. Den jeg tråkket på, var laget for å skade.
Han var et barn da den kambodsjanske borgerkrigen brøt ut. Familien ble splittet da Pol Pots Røde Khmer rykket fram.
- Vi ble sendt til rismarkene for å arbeide. Dagene var lange, og det eneste vi fikk å spise var rissuppe. Jeg sultet nesten i hjel, men den som ikke jobbet, ble drept. De drepte med kniv, med bajonett, med bambuspinner. De ville spare på kulene.
Erfaringen fikk Sok Sophorn til å hate kommunistene, men å rømme og verve seg var ikke først og fremst en ideologisk avgjørelse.
Det handlet om å overleve. - Jeg ble med i armeen da jeg var 14 år gammel. Hver dag var vi tvunget til å slåss. Men jeg vil ikke prate om det, det er for smertefullt.
Flest amputerte i verden
Fram til 1984 kjempet Sok Sophorn under ulike faner og mot ulike fiender - først mot Pol Pot, deretter mot regimet som Vietnam innsatte da Røde Khmer falt. En patrulje i Ou Chrov, ved Kambodsjas grense mot Thailand i nordvest, ble hans siste.
Etter å ha tråkket på landminen var Sok Sophorns krig over. Den kostet ham det ene benet.
Han deler skjebne med mange, både soldater og sivile. Siden 1979 har drøyt 64 000 kambodsjanere blitt skadet for livet av miner og udetonert ammunisjon, ifølge offisiell statistikk.
Andelen amputerte innbyggere er den høyeste i verden.
- Det ble lagt ut så mange landminer i den perioden, sier Sok Sophorn.
- Først kom de som ble laget i Sovjetunionen, etterpå kom de kinesiske. Og amerikanerne slapp sine klasebomber. Du vet, de krever fremdeles ofre.
Han sier at kunnskapen om krigen er i ferd med å gå tapt. At den unge generasjonen ikke kjenner landets historie.
- Det undervises ikke om det i skolene. De som har makten i dette landet, kongefamilien og politikerne, var veldig involvert i krigen. Nå håper de at folk skal glemme. Men jeg husker, understreker Sok Sophorn.
Og han hjelper til med å holde dette minnet levende gjennom arbeidet på krigsmuseet i Siem Reap, nord i Kambodsja. For tiden guider Sok Sophorn turister blant stridsvogner og granater, maskinpistoler, bomber og bombefly. Hele tiden omgitt av ekkoet av det som er for vondt til å snakke om.
«Den perfekte soldaten»
Pol Pot skal ha kalt landminene for «den perfekte soldaten». Landminer er billige. Effektive. Og ligger igjen i jorden, som en soldat som blir igjen på sin post, til noen er så uheldige å tråkke på den.
Ingen vet nøyaktig hvor mange landminer som ligger gjemt i Kambodsjas jord, men statlige Cambodia Mine Action Centre, CMAC, oppgir fem millioner. Siden slutten av 1990-tallet har Kambodsja, med støtte fra utlandet, satset store ressurser på å rydde opp i disse eksplosive etterlatenskapene fra landets blodige fortid. Rundt to millioner miner er gravd opp og ødelagt, og flere metoder har gitt gode resultater. Antall personer som skades av landminer, har falt fra 4320 i 1996 til bare 111 i fjor. Men fremdeles krever minene nesten ett offer hver tredje dag, samtidig som de begrenser bevegelsesfriheten til millioner av mennesker.
Ifølge tidligere beregninger forventes det å ta minst 20 år å rense hele Kambodsja for miner, forutsatt at den internasjonale støtten ikke minsker. Minerydding er dyrt, farlig og framfor alt tidkrevende. Men et nytt prosjekt - det aller nyeste i
