Den landsens gutten som fra oppveksten på Geithus i Modum endte opp med å bli fotografert sammen med president Barack Obama under utdelingen av Nobels fredspris i 2009 - ansvarlig som han var for presidentens personlige sikkerhet under oppholdet i Oslo.
Nå har Johan Fredriksen også blitt tildelt Politiforums Ærespris 2021.
- Dette satte jeg veldig pris på, er det første han sier.
- At det kommer inn forslag på meg fra folk i gata, det varmer ekstra, sier Johan Fredriksen. Etter uteksamineringen fra Politiskolen i 1981 har han ikledd seg den blå uniformskjorta i 43 år. I mai fyller han 65, og til sommeren blir han pensjonist.
Les juryens begrunnelse nederst i saken!
Tilfeldighetenes spill
Under slutten på MP-tjenesten på Karljohansvern i Horten, satt Johan i MP-stasjonen sammen med en gjeng andre unggutter. Da en av dem gikk ut døra for å hente søknadsskjema til Politiskolen, fikk han beskjed om å ta med en bunke til resten.
Så tilfeldig ble det politiet på Johan Fredriksen, eller bare Johan, som han går som. Johan er på fornavn og snakker uformelt om seg selv; som da han i et sommerintervju med Politiforum uttalte: «Til tider føles det som om innmaten i huet er større en kraniet». Temaet var at det skulle bli godt å få sommerferie etter en tid med mye trykk. For trykk har det vært.
Etter bare ett år ute i operativ polititjeneste ved Oslo politikammer, som siste årgang i Møllergata 19, kom han inn på Beredskapstroppens grunnkurs. Han gjennomførte og fi kk jobb i Beredskapstroppen.
At det skulle bli operativ tjeneste var egentlig også tilfeldig. Rett etter opptaket, da han trente på skarpskyting, fikk han telefon fra Kripos. Johan hadde søkt stilling som etterforsker der, parallelt med opptaket til Beredskapstroppen.
- Men da hadde jeg gjennomført blodslitet på grunnkurset, og ville ha litt nytte av det jeg hadde gjort der. Så dermed takket jeg nei til Kripos, sier Johan i dag.
Dermed ble det et operativt fokus og ikke etterforskning.
- Det var nok ikke alle på Geithus som hadde trodd jeg skulle begynne i politiet. Gamlingene lurte på hva de skulle gjøre med «husfliden» (hjemmebrenningen, red.anm.), men jeg beroliget dem med at jeg ikke skulle jobbe på Modum, sier Johan med et smil.
Mens det i yngre år var fotball, volleyball og svømming som sørget for den fysiske formen, utføres det i dag til tider omfattende vedhogst på skogshytta på Øståsen i Modum.
- Vedhogsten har for meg blitt en fin måte å koble av på. Det har vært godt å bli fysisk sliten etter tider med mye kjør på jobben. Før lurte kona litt på hvorfor jeg brukte så mye tid på denne veden. Men nå scorer jeg poeng i massevis med de strømprisene vi har, sier Johan.
22. Juli-terroren
Folk som står Johan nær, framhever hans spesielle evne til å beholde roen når situasjonen er som mest kritisk og spent.
- Jeg tror det må være noen gener her. Jeg vet jeg på mange måter ligner veldig på bestefaren min, er hans forklaring.
Denne egenskapen fikk han god nytte av gjennom totalt over 20 år i Beredskapstroppen, hvorav de siste fem årene - fra 1999 til 2004 - som leder. Det var også evner han tok med seg videre i sin neste stilling, som leder av Operativ samordningsseksjon, forløperen til dagens Fellesoperative enhet (FOT). Stillingen rommet også rollen som stabssjef i Oslo politidistrikt, som han hadde den 22. juli 2011.
Johan var på ferie da det smalt i Oslo, men satte kursen rett mot jobb så snart han fikk beskjed.
- Jeg skulle så gjerne vært der da det smalt, men det var mer enn nok å ta tak i da jeg kom på jobb utpå kvelden, sier han.
Regjeringskvartalet var sprengt i stykker. Utøya var angrepet, og ingen kjente omfanget av skadene. Og ingen visste hvem og hvor mange som sto bak angrepene, og hva som videre kunne skje.
I dagene som fulgte oppsto det et voldsomt behov for informasjon om hva politiet visste og hva politiet gjorde. Som stabssjef var det naturlig at Johan Fredriksen inntok podiet, og både forklarte og svarte på alle typer spørsmål. Med et enkelt og lettfattelig språk la Johan fram budskapet på en måte som bidro til å skape tillit og trygghet i befolkningen.
- Jeg sa aldri noe jeg ikke kunne stå inne for. Hadde jeg gjort det, hadde jeg raskt mistet troverdigheten. Det var nok av journalister med alle typer kritiske spørsmål. Det var en særlig viktig oppgave å ta tryggheten tilbake. Samtidig var det hele tiden en avveining hvor langt vi kunne gå i våre prediksjoner, sett opp mot restrisikoen i situasjonen. Nye hendelser kunne jo komme, det var noe som måtte hensyntas.
Johan Fredriksen har ikke tidligere sagt så mye om hva han selv tenkte og følte før nå. Der og da var det en jobb som måtte gjøres.
Urettferdig kritikk
Etter hvert kom detaljene fram. En person hadde ringt inn observasjon av en mulig aktuell bil, og registreringsnummeret, til politiets operasjonssentral. Av de utallige meldingene som kom inn, ble ikke observasjonen umiddelbart lagt inn i loggen og gjort synlig for andre.
Politimannskapene i Buskerud, Asker og Bærum, Oslo og Beredskapstroppen hadde ulike sambandssystemer, operasjonssentralen i Nordre Buskerud var ekstremt underbemannet og vitale ressurser var ikke tilgjengelig da det gjaldt som mest.
Summen av dette skapte mange utfordringer. Overfarten til Utøya måtte improviseres, og bildet av den lille røde gummibåten overlesset med tungt bevæpnede mannskaper fra Beredskapstroppen ble et slags symbol på det som gikk galt.
- Der jeg så våre mannskaper, som for det de var verdt i ytterste konsekvens var villige til å ofre livet for å redde flest mulig av ungdommene på Utøya, så media og lettvinte kritikere noe annet. De latterliggjorde tidvis tjenestemennenes prisverdige initiativ. Jeg følte det var dypt urettferdig overfor mannskapene som var der. Det bare viser at det er mulig å se en slik situasjon fra forskjellige ståsted. Men jeg har virkelig lyst til å få fram at vi faktisk hver dag går på jobb for å gjøre så godt vi kan med de ressursene vi til enhver tid har til r
