Fagpressenytt

JEG HAR VÆRT medforfatter på et debattinnlegg om at EU truer bunaden, og reaksjonene har ikke latt vente på seg. Folk trodde vi tullet, var 1. april plutselig flyttet til høsten? Men nei, det handlet om noe som var og er blodig alvor. EU-kommisjonen har nemlig latt seg bondefange (sic.) av markedsføringstaleføre folk som mener at de eier sannheten om bærekraft. Og da taper landbruk og natur.

FOR Å SETTE TING litt i perspektiv og komme ut av skapet: Jeg er en typisk byjente, men fordi faren min var bondesønn fra Telemark har jeg tilbragt alle mine barndoms somre på bondegård. Jeg har hesjet høy, men viktigere er at jeg vokste opp med en bestemor som drev et gårdsbruk som vi i dag vil kalle regenerativt eller til og med økologisk. Men selvsagt uten noen merkeordning, selv om fetteren min som driver nå har sørget for at alt er på stell med økologisk sertifisering. Men i «gamle dager» var det bare slik man gjorde ting: Småskala, rotering av vekstene, utnyttelse av dyrenes gjødsel og i det store og hele et holistisk system som fungerte innenfor planetens tålegrense.
I min personlige historie er det også en annen del av fortellingen om 1900-tallet. Min bestefars søster giftet seg standsmessig, med en av sjefene i Norsk Hydro, nå Yara. Hun var den som ga meg navnet Tone, og jeg elsket å besøke det store huset hennes i Egne Hjems vei på Notodden. Kontrasten mellom den avsidesliggende gården i Sauherad og huset i Egne Hjems vei var på mange måter slående. Men dette var jo selve kjernen i «fremskritt» og landets rikdom. Det industrielle landbruket kunne med kunstgjødsel (og kjemisk krigføring mot skadedyr og planter) le hele veien til banken.
I dag er vi ved en korsvei og mange still