Norsk Skogbruk
31.08.2016
- Jeg er ekstremt optimistisk til skogens rolle i det grønne skiftet og utviklingen av miljøteknologi. Oljen er gårsdagens satsingsområde. Derfor investerer vi i fornybart.
Det sier Hans Aasnæs som jobber for Umoe, der han har ansvaret for de grønne investeringene sukkerrør-etanol i Brasil og skog og sagbruksvirksomheten i Kanada. I tillegg ser han kontinuerlig etter nye investeringer for sin bemidlede eier, Jens Ulltveit-Moe.
- Og hvordan er investeringsstemningen på skogsiden for tiden?
- Det er stor aktivitet og mange idéer, men få med livets rett, slik jeg ser det. Det viser også vanskelighetene Investinor har med å plassere «skogpengene». Det er vanskelig å finne gode prosjekter med langsiktig potensiale. Mange skriker opp om hvorfor de pengene ikke er brukt. Men da må folk lese mandatet for å se om prosjektene deres faktisk passer inn og om det er så gode prosjekter egentlig, mener Aasnæs som også er (skogsalibiet) i Investinors styre.
FOR LAV FOREDLINGSGRAD Bortfallet av skogindustri i Norge har stort sett vært på massevirkesiden. Derfor har det vært trykk på nye prosjekter som kan sikre denne avsetningen innenlands og gjøre næringa mindre sårbar med hensyn på eksport. Aasnæs mener imidlertid foredlingsgraden i mange av de foreslåtte prosjektene er altfor lav til å forsvare det norske kostnadsnivået. - Jeg tror at prosjekter som baserer seg på lav foredlingsgrad og eller bulkprodukter der råvarekostnaden er en stor del av sluttprisen - og som i tillegg konkurrer i markeder med veldig lave priser, vil virke som et lokk på den norske massevirkeprisen. Skal en investor ta risiko og investere i slik produksjon i Norge, må skogeierne garantere leveranser av massevirke til lave priser i mange år fremover.
- Men det vil jo ikke skogeierne... - Nei, de vil ha avsetning på tømmeret, men frihet til å selge til andre hvis det byr seg bedre priser. Men da sitter noen igjen med risikoen. Man får ikke investorer til slike prosjekter, forklarer Aasnæs.
BEGYNN I «THE HIGH END»
Han har imidlertid mer tro på prosjekter som begynner i «the high end». - Høyforedla produkter med stor verdiskapning, der det høye norske kunnskapsnivået og teknologien blir utnyttet best mulig. Det vil være det mest bærekraftige. Kommer slike prosjekter på plass kan man få med seg produkter med lavere foredlingsgrad etterhvert. Da blir ofte de mer lønnsomme også. Et eksempel er båtbygging; der har Norge vært ledende på spesialprodukter og teknologien rundt supplyflåter og fiskebåter, mens skrog og motorer har vært laget i utlandet (commodity-biten). Nå trekkes også den «commoditybiten» til Norge, fordi vi har «high-end-biten». Og med 20-25% gunstigere valuta nå, lønner plutselig mange av de mindre lønnsomme produktene seg, forteller Aasnæs og overfører resonnementet til skognæringen:
Gå til mediet- Og hvordan er investeringsstemningen på skogsiden for tiden?
- Det er stor aktivitet og mange idéer, men få med livets rett, slik jeg ser det. Det viser også vanskelighetene Investinor har med å plassere «skogpengene». Det er vanskelig å finne gode prosjekter med langsiktig potensiale. Mange skriker opp om hvorfor de pengene ikke er brukt. Men da må folk lese mandatet for å se om prosjektene deres faktisk passer inn og om det er så gode prosjekter egentlig, mener Aasnæs som også er (skogsalibiet) i Investinors styre.
FOR LAV FOREDLINGSGRAD Bortfallet av skogindustri i Norge har stort sett vært på massevirkesiden. Derfor har det vært trykk på nye prosjekter som kan sikre denne avsetningen innenlands og gjøre næringa mindre sårbar med hensyn på eksport. Aasnæs mener imidlertid foredlingsgraden i mange av de foreslåtte prosjektene er altfor lav til å forsvare det norske kostnadsnivået. - Jeg tror at prosjekter som baserer seg på lav foredlingsgrad og eller bulkprodukter der råvarekostnaden er en stor del av sluttprisen - og som i tillegg konkurrer i markeder med veldig lave priser, vil virke som et lokk på den norske massevirkeprisen. Skal en investor ta risiko og investere i slik produksjon i Norge, må skogeierne garantere leveranser av massevirke til lave priser i mange år fremover.
- Men det vil jo ikke skogeierne... - Nei, de vil ha avsetning på tømmeret, men frihet til å selge til andre hvis det byr seg bedre priser. Men da sitter noen igjen med risikoen. Man får ikke investorer til slike prosjekter, forklarer Aasnæs.
BEGYNN I «THE HIGH END»
Han har imidlertid mer tro på prosjekter som begynner i «the high end». - Høyforedla produkter med stor verdiskapning, der det høye norske kunnskapsnivået og teknologien blir utnyttet best mulig. Det vil være det mest bærekraftige. Kommer slike prosjekter på plass kan man få med seg produkter med lavere foredlingsgrad etterhvert. Da blir ofte de mer lønnsomme også. Et eksempel er båtbygging; der har Norge vært ledende på spesialprodukter og teknologien rundt supplyflåter og fiskebåter, mens skrog og motorer har vært laget i utlandet (commodity-biten). Nå trekkes også den «commoditybiten» til Norge, fordi vi har «high-end-biten». Og med 20-25% gunstigere valuta nå, lønner plutselig mange av de mindre lønnsomme produktene seg, forteller Aasnæs og overfører resonnementet til skognæringen:
