Tidsskrift for norsk psykologforening
01.09.2022
Etter mange timer i terapeutstolen og som forsker, har Fanny Duckert samlet «alt» hun har hørt og lært mellom to permer. Dette er en bok jeg mener er relevant for den som står i en endringsprosess, og for dem som skal følge på veien.
PROFESSOR I PSYKOLOGI og psykologspesialist Fanny Duckert har hele sitt yrkesliv hatt en tydelig stemme i samfunnsdebatten om det mest brukte rusmiddelet - nemlig alkohol. Hun var tidlig ute med å snakke om kontrollert drikking som et mål i behandling.
Å jobbe med rusrelaterte problemstillinger i Norge uten å ha møtt forfatteren i ulike sammenhenger er nærmest umulig. Som leser av boken er jeg derfor ikke helt nøytral.
Jeg husker jeg ble utfordret av ideen om kontrollert drikking da jeg som ung psykologistudent hadde praksis på en ruspoliklinikk. Min kunnskap om rusbehandling stammet fra filmer og bøker der avhold stort sett var den eneste løsning. I møte med pasienten lærte jeg fort at mange ønsket å drikke mindre, men beholde gleden. Men var det faglig forsvarlig å støtte det målet? Vi hadde mange diskusjoner, og min kunnskap økte.
Jeg lærte etter hvert at det å ha alkoholproblemer ikke var en ensartet ting. Alvorligheten varierer mye fra person til person, og behandlingsmålene må settes deretter. Innenfor konteksten av en slik strategi er redusert drikking absolutt et faglig forsvarlig mål. Det er klart at det å redusere skadene er en god målsetting. Imidlertid synes jeg samtaler i offentligheten om alkohol fortsatt kan bære preg av en polarisert svart-hvit-tenkning. Enten er ikke alkohol så farlig, det er lovlig og tilgjengelig og en kaller ikke det å drikke for å ruse seg.
Men mister du kontrollen, er det kun avhold som er løsningen.
Bare et glass til er et godt bidrag til å nyansere denne samtalen, og gjør kunnskap om fagfeltet tilgjengelig.
Å DRIKKE MINDRE, MEN BEHOLDE GLEDEN
Undertittelen «Slik lykkes du med å bremse litt, drikke mindre- uten å gå glipp av gleden» er nesten like fristende som ideen om drinken som er illustrert på bokomslaget. Den får meg også til å tenke på den danske filmen «Et glass» der tre litt slitne lærere går i gang med et prosjekt hvor de skal holde seg på en jevn promille p
Gå til medietÅ jobbe med rusrelaterte problemstillinger i Norge uten å ha møtt forfatteren i ulike sammenhenger er nærmest umulig. Som leser av boken er jeg derfor ikke helt nøytral.
Jeg husker jeg ble utfordret av ideen om kontrollert drikking da jeg som ung psykologistudent hadde praksis på en ruspoliklinikk. Min kunnskap om rusbehandling stammet fra filmer og bøker der avhold stort sett var den eneste løsning. I møte med pasienten lærte jeg fort at mange ønsket å drikke mindre, men beholde gleden. Men var det faglig forsvarlig å støtte det målet? Vi hadde mange diskusjoner, og min kunnskap økte.
Jeg lærte etter hvert at det å ha alkoholproblemer ikke var en ensartet ting. Alvorligheten varierer mye fra person til person, og behandlingsmålene må settes deretter. Innenfor konteksten av en slik strategi er redusert drikking absolutt et faglig forsvarlig mål. Det er klart at det å redusere skadene er en god målsetting. Imidlertid synes jeg samtaler i offentligheten om alkohol fortsatt kan bære preg av en polarisert svart-hvit-tenkning. Enten er ikke alkohol så farlig, det er lovlig og tilgjengelig og en kaller ikke det å drikke for å ruse seg.
Men mister du kontrollen, er det kun avhold som er løsningen.
Bare et glass til er et godt bidrag til å nyansere denne samtalen, og gjør kunnskap om fagfeltet tilgjengelig.
Å DRIKKE MINDRE, MEN BEHOLDE GLEDEN
Undertittelen «Slik lykkes du med å bremse litt, drikke mindre- uten å gå glipp av gleden» er nesten like fristende som ideen om drinken som er illustrert på bokomslaget. Den får meg også til å tenke på den danske filmen «Et glass» der tre litt slitne lærere går i gang med et prosjekt hvor de skal holde seg på en jevn promille p
