Bok og bibliotek
07.09.2017
"I hope you never lose your sense of wonder, You get your fill to eat but always keep that hunger, May you never take one single breath for granted, GOD forbid love ever leave you empty handed, I hope you still feel small when you stand beside the ocean, Whenever one door closes I hope one more opens, Promise me that you'll give faith a fighting chance, And when you get the choice to sit it out or
... dance. I hope you dance.... I hope you dance. » ( Womack: 2000). Då Maya Angelou vart gravlagt i 2014 avlyste country-artisten Lee Ann Womack alle avtalar og reiste til gravferda til Angelou for å framføra «I hope you dance»(Rolling Stones: 2014). Eigentleg litt spesielt. Ein kvit country-artist, frå den kanskje kvitaste musikksjangrane av alle, til ei gravferd leia av ein svart pastor med eit gospelkor i bakgrunnen. Ei gravferd der sterke, svarte kvinner som Michelle Obama og Oprah Winfrey kom for å minnast Maya Angelou og takka henne for den store inspirasjonen ho hadde vore for dei. Angelou var aktiv i den svarte frigjeringsrørsla, med nære band til både Martin Luther King Jr. og Malcolm X. Men så mykje meir i tillegg. Og ho elska denne songen. Der har du Maya Angelou. Umuleg å setja i bås. Revolusjonær og menneskekjær. Uredd, ærlig og konfronterande, men likevel ein brubyggjar. Ein kunne drista seg til utrykket «fargeblind», men det blir feil. Angelou var veldig klar over kvar ho kom frå og stolt av sine afro-amerikanske røter. Nettopp denne innsikta gjorde henne i stand til å møta andre på likefot, uavhengig bakgrunn og hudfarge. Angelou sa i eit intervju: «I accept that we human beings are more alike than unalike and it is that similarity that I talk about all the time... » og vidare om seg sjølv: «I'd just like to be thoug
Gå til mediet
