Fri tanke
25.01.2022
«Dere er for mye kropp! For lite ånd!», erklærer «de siviliserte» og «de lærde».
I vår nye spalte Eksistens reflekterer studenthumanister og livsveiledere fra Human-Etisk Forbunds livsveiledergruppe over eksistensielle tema.
Nylig var jeg voksenstudent, og ble minnet på den kraftige forelskelsen som hadde truffet meg 20 år tidligere, da jeg bodde på loftsværelset i det skjeve, gamle huset i Nord-London hos den ærbødige damen med de to murrende, luskende og hvesende kattene. Som enhver forelskelse var denne full av sorger mellom høydepunktene, men ulikt andre forelskelser dreide det seg om kjærlighet til visdom, eller
philo sophia, som det heter på fint.
Jeg skulle ha min første filosofieksamen og strevde fortvilet, for jeg hadde kranglet meg inn på en mastergrad jeg ikke hadde riktig bakgrunn for å forstå. Jeg hadde kranglet fordi jeg mente å ha opplevd filosofi, i små blaff, som en underlig gnist som ulmet nederst i magen, som kunne hekte seg på tankene mine og skape en slags vibrasjon som jeg nøt uten helt å begripe hvorfor. Men nå - da jeg endelig skulle utdannes til «filosof» - satt jeg der, alene på kvisten i knirkehuset til kattedamen,
ELSE WERRING
er studenthumanist i Human-Etisk Forbund, og tilbyr samtaler om etiske og eksistensielle temaer til Oslos studenter. Hun har tidligere jobbet som lærer og filosofisk praktiker.
med høye skuldre og følte meg lurt: Pensum viste seg pedantisk og fullt av livsfjerne ingeniørpiler, p'er og q'er. Tekstene utstrålte liksom en metallisk klang og noe jeg tolket som en hånlatter («Vi ler av deg, ikke med deg»).
For å søke trøst krøllet jeg meg sammen under dyna for å lese, mens vinden ulte utenfor og det gamle huset knaket.
Det var Descartes' Første meditasjon som var blitt med i senga, og da kom den rare gnisten tilbake. Svisj, så teleporterte jeg til filosofen René Descartes' (1596-1650) lune bibliotek på 1600-tallet, mellom stabler av papirer, tung plysj og et nedstøvet, vinrødt tapet.
Lysblaffene fra peisen kastet dunkle skygger rundt i rommet, og jeg øynet konturene av en ond demon på Descartes' ene s
Gå til medietNylig var jeg voksenstudent, og ble minnet på den kraftige forelskelsen som hadde truffet meg 20 år tidligere, da jeg bodde på loftsværelset i det skjeve, gamle huset i Nord-London hos den ærbødige damen med de to murrende, luskende og hvesende kattene. Som enhver forelskelse var denne full av sorger mellom høydepunktene, men ulikt andre forelskelser dreide det seg om kjærlighet til visdom, eller
philo sophia, som det heter på fint.
Jeg skulle ha min første filosofieksamen og strevde fortvilet, for jeg hadde kranglet meg inn på en mastergrad jeg ikke hadde riktig bakgrunn for å forstå. Jeg hadde kranglet fordi jeg mente å ha opplevd filosofi, i små blaff, som en underlig gnist som ulmet nederst i magen, som kunne hekte seg på tankene mine og skape en slags vibrasjon som jeg nøt uten helt å begripe hvorfor. Men nå - da jeg endelig skulle utdannes til «filosof» - satt jeg der, alene på kvisten i knirkehuset til kattedamen,
ELSE WERRING
er studenthumanist i Human-Etisk Forbund, og tilbyr samtaler om etiske og eksistensielle temaer til Oslos studenter. Hun har tidligere jobbet som lærer og filosofisk praktiker.
med høye skuldre og følte meg lurt: Pensum viste seg pedantisk og fullt av livsfjerne ingeniørpiler, p'er og q'er. Tekstene utstrålte liksom en metallisk klang og noe jeg tolket som en hånlatter («Vi ler av deg, ikke med deg»).
For å søke trøst krøllet jeg meg sammen under dyna for å lese, mens vinden ulte utenfor og det gamle huset knaket.
Det var Descartes' Første meditasjon som var blitt med i senga, og da kom den rare gnisten tilbake. Svisj, så teleporterte jeg til filosofen René Descartes' (1596-1650) lune bibliotek på 1600-tallet, mellom stabler av papirer, tung plysj og et nedstøvet, vinrødt tapet.
Lysblaffene fra peisen kastet dunkle skygger rundt i rommet, og jeg øynet konturene av en ond demon på Descartes' ene s
