Psykisk helse
05.02.2019
- I fengselssystemet må innsatte lyve for seg selv, og ikke ta innover seg hva man gjør, sier Andreas Ribe som soner en dom på 14 år. Han kaller fengselets mål om rehabilitering for en sminkeoperasjon.
Studentkantinen er full av unge mennesker som spiser, drikker kaffe, ler og prater. Gammel-studenter er det ikke så mange av, men Andreas Ribe er en av dem. Siden han fikk dommen på 14 års fengsel for et drap, har han brukt soningen til å skrive en doktoravhandling i filosofi. Den handler om eksistensielle tanker rundt straff, skyld, lidelse, ondskap og soning. I juni avsluttes fengselsstraffen og han vil være en fri mann igjen.
Gjennom årene i fengsel har Ribe observert hvordan mange fanger går inn i det han kaller «soningsmodus». Det er en nesten avskrudd, svak, mørk tilstand, hvor fangen ikke vil ha besøk.
- Han lar bare tiden drive forbi. Nesten som at han slutter å føle, eller som om han dissosierer. Når han skal ut, skrur han seg på igjen, sier Ribe.
Å dissosiere er et begrep fra psykiatrien som handler om at en person opplever seg selv eller en hendelse på avstand. Det blir en manglende sammenheng i opplevelsen av egen person.
Selv har ikke Andreas Ribe gått inn i en slik tilstand.
- Jeg har prøvd å holde de to verdenene sammen, og forholder meg til fengselet i et emosjonelt modus. Jeg har insistert på at jeg er den jeg var. Jeg har holdt fast ved det på en eller annen måte.
Andreas Ribe var en ressurssterk og samfunnsengasjert person med hovedfag i filosofi da han begikk drapet. Kort fortalt drepte han kjærestens tidligere samboer, og i retten forklarte han at det skjedde som følge av at drapsofferet prøvde å voldta henne.
Tiden i fengselet har han brukt til å fordype seg videre i filosofien, med utgangspunkt i egne opplevelser fra soning.
Andreas Ribe synes man skal være mer ærlig om hva fengselet er, med vekt på straff og hevn. Han mener at å begrunne fengselet med rehabilitering av fangene, altså at de skal forbedre seg og bli bedre samfunnsborgere når de kommer ut, blir usant. I stedet blir fangene i mange tilfeller mer kriminelle. I Kriminalomsorgens mål for straffegjennomføringen, heter det at den
Gå til medietGjennom årene i fengsel har Ribe observert hvordan mange fanger går inn i det han kaller «soningsmodus». Det er en nesten avskrudd, svak, mørk tilstand, hvor fangen ikke vil ha besøk.
- Han lar bare tiden drive forbi. Nesten som at han slutter å føle, eller som om han dissosierer. Når han skal ut, skrur han seg på igjen, sier Ribe.
Å dissosiere er et begrep fra psykiatrien som handler om at en person opplever seg selv eller en hendelse på avstand. Det blir en manglende sammenheng i opplevelsen av egen person.
Selv har ikke Andreas Ribe gått inn i en slik tilstand.
- Jeg har prøvd å holde de to verdenene sammen, og forholder meg til fengselet i et emosjonelt modus. Jeg har insistert på at jeg er den jeg var. Jeg har holdt fast ved det på en eller annen måte.
Andreas Ribe var en ressurssterk og samfunnsengasjert person med hovedfag i filosofi da han begikk drapet. Kort fortalt drepte han kjærestens tidligere samboer, og i retten forklarte han at det skjedde som følge av at drapsofferet prøvde å voldta henne.
Tiden i fengselet har han brukt til å fordype seg videre i filosofien, med utgangspunkt i egne opplevelser fra soning.
Andreas Ribe synes man skal være mer ærlig om hva fengselet er, med vekt på straff og hevn. Han mener at å begrunne fengselet med rehabilitering av fangene, altså at de skal forbedre seg og bli bedre samfunnsborgere når de kommer ut, blir usant. I stedet blir fangene i mange tilfeller mer kriminelle. I Kriminalomsorgens mål for straffegjennomføringen, heter det at den