Det blir nok en liten tilstelning i frokostpausen, sa de andre karene på gulvet. Gunder svarte ikke, og dagen gikk. Skiftet var slutt. En dag som alle andre i den store produksjonshallen, hvor valsene tordnet rundt og de høye vinduene bare slapp litt av vårlyset inn gjennom mer enn hundre års skitt og støv.
Du får nå gå inn til direktøren og hilse på før du går, sa karene på gulvet idet de trasket ut av garderoben.
Gunder var vant til å styre det han hadde greie på. I andre sammenhenger følte han seg fort usikker, og hadde for mange år siden lært å unngå slike situasjoner. Han gjorde likevel som karene på gulvet mente han burde gjøre, og banket på døren til direktørens kontor.
Kom inn.
Gunder steg inn med luen hengende løst i hånden. For lengst hadde han, som de andre arbeiderne, sluttet å krølle luen sammen i hånden. Han lukket døren bak seg.
Nå, det er du? sa direktøren og løftet blikket fra skrivebordet. Han gjenkjente bare de færreste av arbeiderne, men husket at han hadde delt ut femogtyve-års-medaljen til Gunder en gang for lenge siden, og at Gunder hadde takket nei til å bli arbeidsformann. Dessuten skulle Gunder ha en begavet sønn.
Ja, begynte Gunder, eh, det var nå bare det at jeg ville si farvel... ettersom dette var min siste arbeidsdag her etter femti år.
