Av: Stian Pedersen, pedagogisk leder i Trollskogen barnehage 16.08.2016
Verden går stadig raskere. Også for meg som er to år. Jeg begynte i barnehagen i fjor, og da hadde jeg noe som kaltes for tilvenning. Det gikk egentlig veldig fint det. Jeg gråt selvsagt i starten da mamma eller pappa etterlot meg og gikk. Men det var bare min måte å si i fra på. At dette var nytt. At dette var litt skummelt i starten.
Men jeg ble raskt trygg, og årsaken til dette var omsorgen jeg fikk, og menneskene jeg fikk denne omsorgen fra. For menneskene, de var nemlig de samme. Hver eneste dag så fikk jeg hjelp til påkledningen av Anne, Synnøve og Henrik. Når de ikke var der, så var det enten Andreas eller Birgitte som var der istedenfor. Ikke hvem som helst altså. Og det er viktig for meg.
Jeg elsker å male, tegne, synge, danse og le. Jeg elsker å kjenne at jeg stadig lærer flere ord. Selv om jeg ikke greier si så veldig mange av disse enda, og spesielt ikke i setninger. Så forstår jeg. Så uendelig my
