Handikapnytt
19.10.2017
Da Ågot Valle ble rullestolbruker, fikk hun merke på kroppen hvor utilgjengelig Den Nationale Scene i Bergen er. Men det vil ikke den tidligere stortingsrepresentanten og medlemmet i Nobelkomiteen finne seg i.
FØRSTE AKT: PÅ GALLERIET
Fire personer sitter samlet ved et kafebord på kjøpesenteret Galleriet på Torgalmenningen i Bergen sentrum. Ågot Valle og Arve J. Nilsen har medbrakte stoler med hjul. De to andre er Yngve Seterås og Handikapnytts redaktør. De fire er samlet for å forberede møtet med teatersjef Agnete Haaland ved Den Nationale Scene, som er avtalt en time senere.
- Jeg er veldig glad i teater. Det har jeg vært fra jeg var ung. Kunst og kultur har alltid vært svært viktig for meg.
Ågot Valle snakker langsomt. Noen ganger stopper hun opp for å lete etter ordene. Afasien er en av følgene etter hjerneslaget som rammet den tidligere toppolitikeren i 2011. På grunn av lammelser er hun også avhengig av rullestol. Og som nybakt rullestolbruker oppdaget hun en helt ny side ved Bergens staselige teaterbygning fra 1909. Plutselig var det vanskelig for henne å komme inn og ta teatret i bruk slik hun var vant til. Bygningen er slett ikke konstruert for rullende publikummere.
- Jeg hadde ikke tenkt så mye på dette med tilgjengelighet før, innrømmer den tidligere toppolitikeren.
For eksempel: Hovedinngangen har så tunge dører at de fleste mennesker med bevegelsesutfordringer sliter med å betjene dem. Dermed kommer man seg ikke inn i vestibylen og til billettsalget uten hjelp. Til Store Scene - som er den største av de tre salene - er det adgang med en gammeldags trappeheis. Inne i salen kan to seter fjernes slik at det blir plass til maksimalt to rullestoler samtidig. Men inn i restauranten kommer hun ikke under noen omstendighet. Og i teaterets Lille Scene - der mange av de mest interessante og nyskapende stykkene settes opp - har hun ingen mulighet til å komme inn. Med mindre noen bærer henne. Det skjedde en gang da ektemannen Yngve Seterås sto på scenen.
- Jeg ville se det stykket, forteller Ågot Valle, men innrømmer at det ikke var ålreit å måtte bli båret for å få det til.
Yngve Seterås er en av Bergens mest avholdte skuespillere og en kjent skikkelse i bybildet. Nå som han er pensjonert, føler han at han kan snakke offentlig om den dårlige tilgjengeligheten på sin tidligere arbeidsplass, og som han har fått merke personlig etter at konen hans havnet i rullestol.
- Da jeg jobbet på huset, ble dette med tilgjengeligheten tatt opp mange ganger. Men det skjedde aldri noe. Selv om alle var enige, forteller han.
Arve J. Nilsen kjenner seg igjen, både personlig som rullestolbruker og faglig. I mange år har han vært ansatt hos Byantikvaren og arbeidet med tilgjengelighet i Bergens gamle bygninger og bratte topografi. I en slik virkelighet er det ikke alltid realistisk å skape universell utforming, i ordets egentlige og mest formelle forstand. Det handler ofte om å gjøre det best mulig, tross begrensningene. Og da blir det vesentlig hvilke holdninger løsningene signaliserer.
- Spørsmålet er hvordan teateret velger å ta oss imot. Det er en himmelropende forskjell på å få lov til å komme inn og å bli ønsket velkommen. Det ene er verdighetskrenkende. Det andre er verdighetsskapende, sier Arve J. Nilsen.
Han beskriver Den Nationale Scene som «en perle av et kulturminne», noe av det fineste Bergen har å by på. Det sier ikke lite. Men det kan ikke bety at alt må være som det er:
- På samme måte som generasjonene før oss har satt sitt preg på bebyggelsen, kan vi tilføre verdiene i vår tid, med universell utforming og det menneskesynet som det reflekterer, sier han.
Alle tre rister bestemt på hodet når vi spør om det
Gå til medietFire personer sitter samlet ved et kafebord på kjøpesenteret Galleriet på Torgalmenningen i Bergen sentrum. Ågot Valle og Arve J. Nilsen har medbrakte stoler med hjul. De to andre er Yngve Seterås og Handikapnytts redaktør. De fire er samlet for å forberede møtet med teatersjef Agnete Haaland ved Den Nationale Scene, som er avtalt en time senere.
- Jeg er veldig glad i teater. Det har jeg vært fra jeg var ung. Kunst og kultur har alltid vært svært viktig for meg.
Ågot Valle snakker langsomt. Noen ganger stopper hun opp for å lete etter ordene. Afasien er en av følgene etter hjerneslaget som rammet den tidligere toppolitikeren i 2011. På grunn av lammelser er hun også avhengig av rullestol. Og som nybakt rullestolbruker oppdaget hun en helt ny side ved Bergens staselige teaterbygning fra 1909. Plutselig var det vanskelig for henne å komme inn og ta teatret i bruk slik hun var vant til. Bygningen er slett ikke konstruert for rullende publikummere.
- Jeg hadde ikke tenkt så mye på dette med tilgjengelighet før, innrømmer den tidligere toppolitikeren.
For eksempel: Hovedinngangen har så tunge dører at de fleste mennesker med bevegelsesutfordringer sliter med å betjene dem. Dermed kommer man seg ikke inn i vestibylen og til billettsalget uten hjelp. Til Store Scene - som er den største av de tre salene - er det adgang med en gammeldags trappeheis. Inne i salen kan to seter fjernes slik at det blir plass til maksimalt to rullestoler samtidig. Men inn i restauranten kommer hun ikke under noen omstendighet. Og i teaterets Lille Scene - der mange av de mest interessante og nyskapende stykkene settes opp - har hun ingen mulighet til å komme inn. Med mindre noen bærer henne. Det skjedde en gang da ektemannen Yngve Seterås sto på scenen.
- Jeg ville se det stykket, forteller Ågot Valle, men innrømmer at det ikke var ålreit å måtte bli båret for å få det til.
Yngve Seterås er en av Bergens mest avholdte skuespillere og en kjent skikkelse i bybildet. Nå som han er pensjonert, føler han at han kan snakke offentlig om den dårlige tilgjengeligheten på sin tidligere arbeidsplass, og som han har fått merke personlig etter at konen hans havnet i rullestol.
- Da jeg jobbet på huset, ble dette med tilgjengeligheten tatt opp mange ganger. Men det skjedde aldri noe. Selv om alle var enige, forteller han.
Arve J. Nilsen kjenner seg igjen, både personlig som rullestolbruker og faglig. I mange år har han vært ansatt hos Byantikvaren og arbeidet med tilgjengelighet i Bergens gamle bygninger og bratte topografi. I en slik virkelighet er det ikke alltid realistisk å skape universell utforming, i ordets egentlige og mest formelle forstand. Det handler ofte om å gjøre det best mulig, tross begrensningene. Og da blir det vesentlig hvilke holdninger løsningene signaliserer.
- Spørsmålet er hvordan teateret velger å ta oss imot. Det er en himmelropende forskjell på å få lov til å komme inn og å bli ønsket velkommen. Det ene er verdighetskrenkende. Det andre er verdighetsskapende, sier Arve J. Nilsen.
Han beskriver Den Nationale Scene som «en perle av et kulturminne», noe av det fineste Bergen har å by på. Det sier ikke lite. Men det kan ikke bety at alt må være som det er:
- På samme måte som generasjonene før oss har satt sitt preg på bebyggelsen, kan vi tilføre verdiene i vår tid, med universell utforming og det menneskesynet som det reflekterer, sier han.
Alle tre rister bestemt på hodet når vi spør om det
