Kvinners andel av menns lønn er nå på 87 prosent, målt som lønnsforskjeller i timelønn. Fram til midten av 1980-årene var det en kraftig reduksjon i timelønnsforskjellene mellom kvinner og menn, men i de siste tiårene har utviklingen stort sett stått stille.
Årsakene til kjønnsforskjellene i timelønn er mange og sammensatte. Kjønnforskjeller i lønn er størst blant to grupper: blant fagutdannede og blant dem med høy utdanning. Menn med fagutdanning tjener langt bedre enn kvinner med fagutdanning. Dette forklares blant annet med at mannsdominerte fagutdanninger typisk fører til bedre betalte jobber i privat sektor, mens kvinnedominerte fagutdanninger fører til dårligere betalte jobber innenfor helse og omsorg i offentlig sektor. Blant høyt utdannede finner vi typisk menn i høytlønnede jobber i privat sektor og kvinner i relativt sett dårligere lønnede jobber i offentlig sektor. Det er faktisk slik at også timelønnsforskjellene mellom kvinner og menn stiger høyere i inntektsfordelingen, også når vi betrakter forholdsvis like kvinner og menn. Menn får altså høyere avkastning av sin investering i utdanning og arbeidsliv over hele lønnsfordelingen, men mest på toppen.
Menn får altså høyere avkastning av sin investering i utdanning og arbeidsliv over hele lønnsfordelingen ().
Rundt en fjerdedel av lønnsforskjellen mellom kvinner og menn som har like lang utdanning og er i samme alder, kan føres tilbake til lønnsforskjeller mellom næringer. Imidlertid finnes det kjønnsforskjeller også innad i næringer. Finansnæringen har de største timelønnsforskjellene, der kvinner tjener bare 70 prosent av menns lønn.
Det er imidlertid også andre faktorer enn hvor man befinner seg på arbeidsmarkedet som har betydning for det vedvarende lønnsgapet. Barn betyr fortsatt relativt mye for timelønnsforskjeller mellom kvinner og menn. Timelønnsforskjellen mellom mødre og fedre er over dobbelt så stor som forskjell
