Dagen startet hjemme hos mann og barn på Minde i Bergen. Det er nesten 2500 kilometer og drøye fem timers flytur unna. Om en halvtime starter arbeidsdagen som skal vare i 14 hele dager og netter.
Hvorfor velge en så strevsom tilværelse når hun kunne hatt et rolig familieliv i vestlandshovedstaden?
Vi rykker beina ut av snøfonna og spoler tida 20 år tilbake. Russetida var over, Hanne Hezlein-Losssius var forelsket og hadde bare én plan: Å komme seg til Sveits for å stå på snowboard, lære litt tysk og være sammen med kjæresten.
- Jeg fikk jobb som vaskehjelp på et all-inclusive hotell og fikk verden i hodet. Jeg ble rystet over arbeidsforholdene og mangel på rettigheter. «Hva gjør du her, hvorfor reiser du ikke bare hjem?» spurte kollegene mine. De var kvinner fra Latin-Amerika og Portugal og hadde ikke noe valg: de var der for å forsørge familiene sine, mens jeg var bare en bortskjemt jente fra Fana.
- Jeg ringte til pappa, som på det tidspunktet jobbet i Brussel, og lurte på om han visste hvordan arbeidsbetingelsene var i Sveits. Det visste han - og sa at han var glad for at nå var også jeg klar over det.
Hotelljobben åpnet for alvor unge Lossius' øyne for verdens urettferdighet.
- Dette er den viktigste jobben jeg har hatt.
Ett år senere satte Hanne Heszlein-Lossius kursen mot Australia. Målet var å bli journalist. At hun også skulle få barn og være gravid med nummer to før hun vendte nesa hjemover, var ikke en del av planen. Men slik ble det.
Hjemme igjen ventet vikarjobber i Bergens Tidende og i lokal-TV, og den unge journalisten rykket ut til katter i trær og til Miss Teen-kåring på Vannkanten badeland. Angrepene mot Gaza i 2008 ble et vendepunkt.
- Jeg syntes legene som jobbet der gjorde en fantastisk innsats.
Gazakrigen ga henne sparket hun trengte for å realisere barndomsdrømmen; å bli lege. Toeren i matte fra videregående hadde gjort det umulig.
- Jeg fikk
