I disse tider er det mange fem- og seksåringer som går ut i sommerferie med store sommerfugler i magen. Sommerfugler som kan skape et lite virvar av følelser i en liten kropp, både av forventning, spenning og glede, men kanskje også av vemod, nervøsitet og redsel? Jeg snakker om skolestarterne.
Barna som i et helt år har vært størst i barnehagen. Som har snakket om bokstaver og tall, vært på skolebesøk og hørt de voksne snakke en masse om at de snart skal begynne på skolen. Hørt at de er store. Tenk som årene har flydd. Skjønt at det nærmer seg slutten på barnehagetilværelsen. Visst at en overgang inn i noe ganske nytt nærmer seg - uten kanskje å forstå hva dette innebærer rent konkret.
Kanskje har de hørt mamma si at hun er lei seg for at barnehageårene er over, eller bare merket en uuttalt nervøsitet eller en forventning om glede i de voksnes kroppsspråk. Kanskje har de selv kjent på en redsel eller en følelse av og ikke ha lyst til dette? Eller kanskje så har barnehagen representert så store utfordringer at det å skulle begynne på skolen kjennes som en befriende lettelse? Kanskje har man eldre søsken på skolen, vet godt hva skolen er og kun kjenner på glede og spenning?
Hvilk
