Bok og bibliotek
08.06.2017
Da Monica Isakstuen skrev «Vær snill med dyrene», som hun fikk Brageprisen for, tenkte hun ikke på om det var en politisk roman. Nå mener hun at den er det.
Romanpersonen Karen har en liten datter, Anna, som hun har ansvar for halve tiden. Resten av tiden tilbringer Anna hos sin far. Karen og hennes eksmann har med andre ord delt foreldreansvar, som jo er blitt normen i Norge de senere årene.
Hvordan fungerer dette i praksis? I Monica Isakstuens «Vær snill med dyrene» går det sannsynligvis fint med lille Anna. Vi får i hvert fall ingen indikasjon på det motsatte. Faren hennes har det også bra, så vidt vi lesere får vite. Men Karen har det ikke greit. Ikke bare savner hun Anna voldsomt hver gang datteren er hos faren, hun har voldsom skyldfølelse og fantasier om at hun svikter Anna og er en dårlig mor.
Karen repeterer overfor seg selv: «Du har mislykkes i den ene oppgaven som virkelig betyr noe. » Altså morsrollen. Hvor antifeministisk er ikke dette? Ikke makter hun å være en god mor, tror hun selv da, hun greier heller ikke å ta på strak arm den moderne kvinnerollen hvor begge foreldrene tiltros like stor omsorgsevne. For Karen føles delt omsorg som et overgrep.
- Er du modig som tar opp slike politisk ukorrekte tema?
Isakstuen tenker seg om en kort stund: -Det har slått meg at det er så mange lesere som kontakter meg og som tydeligvis er lettet over at de kan lese om dette. At de ikke er alene om å føle det sånn. Karen klarer ikke å være så moderne som hun vil. Hun skammer seg over den sterke tilknytningen hun har til barnet sitt. Hun er helt tatt på senga av hvor sterkt hun ønsker å eie barnet. Det er så mye skam knyttet enten til roller vi blir tildelt eller roller vi forsøker å frigjøre oss fra.
- Du har selv delt omsorg for din eldste sønn. Hvor mye er selvopplevd?
- Jeg kunne ikke ha skrevet boken slik den har blitt uten den erfaringen. Jeg har hatt veldig mye skyldfølelse og tror aldri jeg helt vil venne meg til at han bare er hos meg deler av tiden. Det er kjempevanskelig. Men nå, i kjølvannet av boken, jeg er blitt vant til å snakke om det - også for åpen scene, med for eksempel Frode Thuen. Han mener blant annet at nyere forskning viser at barn ikke tar skade av delt omsorg. Det høres jo bra ut, og kan nok trøste mange - likevel strever jeg med å tro på det.
- Hva slags forhold har du til feminismen?
- Jeg har blitt mer og mer oppmerksom på strukturer i samfunnet vårt. Som mor kjenner jeg for eksempel stor frustrasjon over at verden virker mer inndelt i former tilpasset kjønnene, enn hva som var vanlig da jeg selv var liten. Det er en skremmende utvikling som det er viktig for meg å protestere mot, ikke minst lære barna mine at verden ikke er rosa/blå - både billedlig og bokstavelig talt.
Selvforakt
- Karen har et problematisk forhold til sin mor og søster også. Mor og barn-forhold kan være vanskelige. Du skriver bl.a. : «Er det mulig å elske en datter som i bunn og grunn er en forlengelse av deg selv, som minner deg på hvor mye du hater deg selv? » Det er ganske sterkt... ?
- Tidlig i boken får Ka
Gå til medietHvordan fungerer dette i praksis? I Monica Isakstuens «Vær snill med dyrene» går det sannsynligvis fint med lille Anna. Vi får i hvert fall ingen indikasjon på det motsatte. Faren hennes har det også bra, så vidt vi lesere får vite. Men Karen har det ikke greit. Ikke bare savner hun Anna voldsomt hver gang datteren er hos faren, hun har voldsom skyldfølelse og fantasier om at hun svikter Anna og er en dårlig mor.
Karen repeterer overfor seg selv: «Du har mislykkes i den ene oppgaven som virkelig betyr noe. » Altså morsrollen. Hvor antifeministisk er ikke dette? Ikke makter hun å være en god mor, tror hun selv da, hun greier heller ikke å ta på strak arm den moderne kvinnerollen hvor begge foreldrene tiltros like stor omsorgsevne. For Karen føles delt omsorg som et overgrep.
- Er du modig som tar opp slike politisk ukorrekte tema?
Isakstuen tenker seg om en kort stund: -Det har slått meg at det er så mange lesere som kontakter meg og som tydeligvis er lettet over at de kan lese om dette. At de ikke er alene om å føle det sånn. Karen klarer ikke å være så moderne som hun vil. Hun skammer seg over den sterke tilknytningen hun har til barnet sitt. Hun er helt tatt på senga av hvor sterkt hun ønsker å eie barnet. Det er så mye skam knyttet enten til roller vi blir tildelt eller roller vi forsøker å frigjøre oss fra.
- Du har selv delt omsorg for din eldste sønn. Hvor mye er selvopplevd?
- Jeg kunne ikke ha skrevet boken slik den har blitt uten den erfaringen. Jeg har hatt veldig mye skyldfølelse og tror aldri jeg helt vil venne meg til at han bare er hos meg deler av tiden. Det er kjempevanskelig. Men nå, i kjølvannet av boken, jeg er blitt vant til å snakke om det - også for åpen scene, med for eksempel Frode Thuen. Han mener blant annet at nyere forskning viser at barn ikke tar skade av delt omsorg. Det høres jo bra ut, og kan nok trøste mange - likevel strever jeg med å tro på det.
- Hva slags forhold har du til feminismen?
- Jeg har blitt mer og mer oppmerksom på strukturer i samfunnet vårt. Som mor kjenner jeg for eksempel stor frustrasjon over at verden virker mer inndelt i former tilpasset kjønnene, enn hva som var vanlig da jeg selv var liten. Det er en skremmende utvikling som det er viktig for meg å protestere mot, ikke minst lære barna mine at verden ikke er rosa/blå - både billedlig og bokstavelig talt.
Selvforakt
- Karen har et problematisk forhold til sin mor og søster også. Mor og barn-forhold kan være vanskelige. Du skriver bl.a. : «Er det mulig å elske en datter som i bunn og grunn er en forlengelse av deg selv, som minner deg på hvor mye du hater deg selv? » Det er ganske sterkt... ?
- Tidlig i boken får Ka
