Fagpressenytt

- Det er vel ingen som bøter garn lenger. Nå hiver man det kanskje, og kjøper nytt. Men jeg pleier å reparere det. Enkelte ganger må jeg jobbe over flere dager med det - men en skal jo ha noe å gjøre, sier Olav Olai Skotnes, som har fortid fra Telenors forgjengere, både til lands og vanns.
Nettverk treffer 92-åringen i garasjen ved Træsvika, Kjerrgarden, Askøy. Han har bodd på denne plassen hele livet. Skotnes har alltid likt seg på sjøen og fisker mye. Med garnet han reparerer, kan han få 15-20 torsk på tre til ni kilo i løpet av en natt Det var i forrige utgave av Nettverk at vi i spalten «Historieglimt» kom inn på temaet «Sjøkabeltilsynet», som har historie i Telegrafverket, Televerket og Telenor helt tilbake til 1865, sjøens fjernkabelavdeling. Men faktagrunnlaget for hvordan det var å jobbe i denne bransjen er svakt, måtte vi erkjenne, vår beste kilde var et kapittel i boka «Telerallerne» (1993) som er ført i pennen av Kåre Aarvik (1931-1994).

ÅTTE ÅR. Så skulle det vise seg at Olav Olai Skotnes plutselig tok kontakt:
han mønstret på skipet Telegraf 1. januar i 1955 og jobbet som sjøkabelmontør i åtte år, før han fikk nok av arbeidet som både var farlig og krevende for familien, og fortsatte sin karriere i Televerket på land til han nådde pensjonsalder.
- Jeg tror ikke det er mange gjenlevende fra Sjøkabeltilsynet, selv om jeg har møtt noen i senere år, sier han.
Vi går inn til stua, der kona byr på kaffe og vafler, og Olaf Olai Skotnes byr på et innblikk i det tøffe og farlige livet som sjøkabelmontør.
- Det er rart det ikke er skrevet noe særlig om historien til Sjøkabeltilsynet, fra den gangen Telenor het Telegrafverket. Vi reiste kysten rundt og fikk ordre om å gjøre jobber, innleder Skotnes.

UTHAVN. Livet på Telegrafen bød på trange kår, men maten var god, man kunne spise nesten hele døgnet. Om bord var det mange fiskere og matroser med stabile sjøbein. Skotnes hadde ingen montørutdanning, men var vant til å være på sjøen.
- I Telegraf lå vi tre mann på en lugar, fire mann på en lugar, og fyrbøterne lå to på en lugar. Vi måtte nesten kle på oss en av gangen, for det var ikke mulig å stå oppreist tre stykker på likt.
For å få tiden til å gå mellom arbeidsøktene, kjøpte han månedlige utgaver av lektyren «Det Beste» og bandt dessuten storgarn som han kunne levere til notforretningen når de kom i land. Ellers var det ikke mye å finne på når de ikke jobbet, forteller Skotnes, de lå stort sett i uthavn med «to lås kjetting» (cirka 55 meter med ankerkjetting, red. anm.) ute.

NORDLAND. Det var tungt arbeide med 48-timersuker. Oppdragene kunne variere veldig. En gang var de ute i Televerkets gummibåter for å hjelpe til med å strekke aluminiumskabler i luftspenn mellom Breinstein og Osterøyene. Aluminium tålte ikke �