AddToAny

- Det er lettere å leve et sted der ingen vet hva jeg har vært igjennom

Therese Tysland Holth overlevde terroren på Utøya. Siden har hun bodd i London.
For hvert år som går, blir det vanskeligere å tenke på å vende tilbake til Norge, synes Therese Tysland Holth. 33-åringen, som er en av de overlevende fra Utøya, er i dag bosatt i West Kensington i London.

- Det var veldig deilig å slippe unna alt hjemme. Jeg ble veldig klar over den følelsen en stund etter at jeg hadde kommet til London og begynt på masteren min. Etter studiene søkte jeg meg derfor jobb, og nå er London blitt hjemme, forteller Holth til HK-Nytt over telefonen.

Her bor hun sammen med en venninne.

Ble gjenkjent

Therese Tysland Holth var nestleder i HKs ungdomsutvalg og LO-representant på AUFs sommerleir da helvete brøt løs. Hun kom fysisk uskadd fra terroren, men den har preget livet hennes på flere måter.

- Hjemme i Stavanger kjente folk meg igjen på bussen, på gata og på kafeen og ville snakke med meg om Utøya i tida etterpå. Alle skulle fortelle meg hvor de hadde vært 22. juli, hvordan de hadde opplevd dagen, og hvor bekymret de hadde vært for oss som var på øya, forteller Holth.

Fortsatt opplever hun at folk oppfører seg litt annerledes når de vet at hun er en av de Utøya-overlevende.

- I London slipper jeg det. Her har ikke folk noe spesielt forhold til Utøya, og det er litt godt.

Holth var en del i radio, TV og aviser både rett etter terroren og i forbindelse med den påfølgende rettssaken. Hun angrer ikke på det, men det var med på å forsterke følelsen av å bli identifisert med tragedien, synes hun.

Husker alle detaljer

Ti år har gått, men Holth, som var 23 år den gangen, husker mye av den regnfulle dagen.

- Vi fra LO satt bakerst i storsalen i Kafébygget og ventet på at en fra Fagforbundet skulle holde hilsningstale fra oss. Bomben var gått av i regjeringskvartalet, og folk ville dra hjem. Jeg gikk ut en tur og snakket med mamma i telefonen, og så begynner det å skyte. Det som skjedde etterpå husker jeg veldig godt og i detalj. Det tror jeg aldri jeg kommer til å glemme. Men etter at politiet kom, er det mer uklart for meg, forteller hun.

Hva om hun hadde gått en annen vei? Hva om hun gikk til den bakken fra toppen der et par sekunder tidligere? Da hadde han fått øye på henne, for der kom han gående, viste rekonstruksjonen. Og hva om døra til skolestua der hun og mange andre gjemte seg etterpå ikke hadde vært låst? Gjerningsmannen kom og tok i dørklinka. Det har vært veldig mange slike tanker etterpå, forteller Holth.

Sterke utsagn

HK-Nytt møtte Therese Tysland Holth sist noen uker etter terroren på Utøya, mens sjokkbølgene fortsatt gikk gjennom nasjonen og ikke minst igjennom kropp og sinn hos dem som hadde vært der.

23-åringen sa i intervjuet at frykten ikke måtte få seire, og at hun trodde vi ville komme sterkere ut av det som hadde skjedd, både som nasjon og enkeltmennesker.

Nå er hun ikke så sikker.

- Hvis jeg snakker for meg selv, så kan jeg jo si at jeg har blitt sterkere av de erfaringene jeg har måttet ta med meg. Men jeg er skremt av den måten samfunnet har håndtert hendelsen på i ettertid. Hvis noen prøver å knytte politikk til terroren, så heter det «å trekke Utøya-kortet». Høyresida er spesielt flink til å legge lokk på debatten. Jeg synes det er skummelt at det ikke skal snakkes om terroren, og hva som faktisk var formålet, sier Therese Tysland Holth.

I intervjuet med HK-Nytt rett etter terrorangrepet sa hun at det var sterkt å tenke på at en terrorist hadde gått rundt i ti år og planlagt å drepe henne.

Vanskelig å snakke om

- Jeg tror folk synes det er veldig vanskelig å snakke om at noe så ille kunne skje. Man feier det bort med at ingen tror på dette tankegodset, men det gjør de. Han som sto bak angrepet på Christchurch på New Zealand sa at han var inspirert av nordmannen. Vi kan ikke utelukke at det skjer igjen, sier hun.

Holth mener at det ikke har vært vilje til å ta et oppgjør med ideologien og med de rasistiske tankene som motiverte til å drepe ungdommer og sprenge en bombe i sentrum av Oslo.

AUF har foreslått å opprette en ny kommisjon som skal kartlegge tankegodset som lå til grunn for massedrapene.

- Det støtter jeg veldig, sier Therese Tysland Holth.

Gjerningsmannen

Holth prøver å ikke tenke på gjerningsmannen.

- Jeg tror ikke det jeg tenker om ham passer på trykk. Det er såpass at han bare kan sitte der og råtne. Han fortjener ikke min oppmerksomhet, tenker jeg. Fortjener ingens oppmerksomhet. Han kan bare ha det så godt, sier hun.

Men hun er Holth er bekymret for oppmerksomheten han fortsatt får.

- Det han snakker om begynner å bli ganske «main stream», synes jeg. Noen synes han er verdens mest imponerende person, og at han har gjort noe riktig. Han har en stor tilhengerskare, ikke bare i Europa, men over hele verden. Og nå tør vi liksom ikke ta tak i disse holdningene som kan føre til så ekstreme handlinger. I mange miljøer blir ikke hendelsen på Utøya engang omtalt som terrorisme. Det blir ikke tatt like alvorlig som det ville ha blitt om det var en muslim som hadde gjort det, eller noen med tilhørighet til for eksempel til al-Qaida, føler jeg. Det er litt tøft å se at det blir sånn, sier Holth.

Trengte help

Stemmen sprekker litt når hun skal fortelle hvordan hun hadde det de første årene etter terroren.

- Jeg tenkte at det gikk bra, men det gjorde jo ikke det. For det er ikke sånn det skal være, at man skal gå rundt og være redd hele tiden og å lete etter ting å være redd for, sier hun.

Nå går det mye bedre, synes Holth, men det har vært veldig tøft psykisk med mye angst og posttraumatisk stress. Likevel føler hun at hun har klart seg ganske bra, tross alt.

Det har ikke alle de overlevende. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress har avdekket at ti år etter terroren har én av tre av de overlevende fremdeles omfattende vansker som følge av terrorangrepet.

Ikke mer politikk

AUF-eren fra Stavanger forteller at hun har mistet lysten til å drive med politikk.

- Engasjementet ble litt borte, forteller hun.

Therese Tysland Holth tok en mastergrad i internasjonale relasjoner, som planlagt. Tanken var å komme seg inn i en organisasjon som jobber med internasjonale spørsmål. Men det ble veldig annerledes enn hun hadde tenkt. I dag er hun ansatt i et selskap som selger betalingsløsninger til små og store bedrifter.

- Men jeg følger fortsatt med, sier 33-åringen som har vært aktiv i støttegruppa for de etterlatte.

- Det har føltes urettferdig å miste Aleksander

Ann Kristin Aas hadde allerede et barn for lite. - Jeg tenkte det måtte være trygt å sende Aleksander til Utøya.

LIVET MÅ FORTSETTE: Ann Kristin Aas mistet sønnen sin på Utøya. Hun synes fremdeles det er vanskelig å snakke om og høre om 22. juli.

Brian Cliff Olguin

Aleksander Aas Eriksen spurte mora si om ikke han og en kamerat kunne få dra til Kreta. Ann-Kristin Aas påpekte at han bare var 16 år, og at han var litt for ung til en sånn tur. Da ville han på sommerleiren til AUF på Utøya i stedet. Det sa mora ja til, for der måtte det jo være trygt.

- Det var ikke i min villeste fantasi at det kunne skje noe sånt som det som skjedde, sier Aas.

Hun tar et ekstra godt tak rundt en liten kropp på fanget. Den ene datteren hennes har fått barn, og Aas er blitt bestemor for første gang. René på åtte måneder hviner og strekker seg etter en barnekjeks på bordet.

Bare kameraten kom hjem fra oppholdet på Utøya. Aleksander var blant de savnede etter skytingen. Foreldrene måtte vente en hel uke før de fikk svar på hva som hadde skjedd med den blide og livsglade gutten deres.

Ikke flink til å snakke

Ann Kristin Aas og samboeren hennes kjørte til Oslo rett etter at nyheten kom om at noe forferdelig hadde skjedd på Utøya, og at sønnen var blant de savnede.

De bodde på Sundvolden hotell par dager, hvor mange av de pårørende var samlet, men fikk etter hvert beskjed om at de bare kunne dra hjem. Det var ingenting de kunne gjøre fra eller til uansett.

- Jeg har ikke vært så flink til å snakke. Hvis noen spør om hvordan jeg har det, så svarer jeg bare at det går greit. Men spesielt på denne tida av året, når datoen nærmer seg, blir jeg tung og irritabel. Da er jeg ikke meg selv. Det merker nok de rundt meg, sier hun.

Artikkelen fortsetter under bildet.

LIVSGLAD GUTT: Aleksander Aas Eriksen ble bare 16 år.

Privat

- Trekker meg unna

Å få tilbake livet er det som har stått i fokus de siste ti årene, forteller Aas.

- Mange sier at jeg har kommet meg over det på en så fin måte. Det viktigste har vært å prøve å få til at jeg og de jeg har igjen skal ha en best mulig hverdag. Jeg vil helst at alt skal være som normalt. Men det blir jo ikke bra av å skyve alt unna. Jeg burde øve meg på å ikke trekke meg unna hver gang det kommer noe om Utøya i nyhetene. Man blir syk av å stenge alt inne, forteller Aas.

Hun har fått påvist posttraumatisk stressyndrom.

Ann Kristin Aas har opplevd flere store tap i livet. Broren til Aleksander, Kim René, døde brått i 2005 på grunn av sykdom. Da ville hun bare grave seg ned i sorg og fortvilelse, forteller hun.

Aldri ferdig

Hun ser utover landskapet fra verandaen hjemme i Stjørdal og blir stille en stund.

- Han var så liten. Bare tre og et halvt år gammel. Jeg husker at jeg sa at det antakelig var bra at han ikke var eldre. Å miste ham som tenåring så jeg for meg måtte være mye verre. Og så skulle jeg få oppleve det også.

Sorgen etter Aleksander beskriver Aas som annerledes enn da hun mistet den lille.

- Vi er flere i samme situasjon. Og det er godt å føle at hele folket er med oss. Til å begynne med merket vi støtten fra hele landet. Men det med Aleksander aldri blir ferdig. 22. juli er i nyhetene og et tema hele tiden. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til det. Jeg skulle gjerne hoppet over den datoen, beskriver Aas.

Hennes måte å forsøke å mestre på er å bare være mest mulig «i overflata», beskriver hun.

Nytt tap

Aas har stått i arbeid, og føler at det er best for henne. I mange år jobbet det tidligere HK-medlemmet i billettservice hos Braathens på Værnes lufthavn. Da Aleksander døde var hun nyutdannet vernepleier og jobbet innen rus og psykiatri, men der greide hun ikke å være.

- Jeg orket ikke å forholde meg til andre folks plager og problemer. Hadde nok med mine egne, sier Aas.

Det mest rettferdige hadde kanskje vært at de overlevende og pårørende etter Utøya - de som har fått oppleve det verste som kan skje - skulle blitt forskånet for mer smerte og tap. Men sånn fungerer det ikke. Hver dag stokkes og deles kortene ut på nytt for hver og en, kan det se ut som.

En ny mann kom inn i Ann Kristin Aas' liv. Han hadde underliggende problemer som Aas ikke visste rekkevidden av. Fem år etter at Aleksander døde, tok samboeren sitt eget liv.

- Årsaken var ikke noe jeg eller andre kunne klandres for, heldigvis, sier Aas.

Artikkelen fortsetter under bildet.

MINNESTED: Aleksander Aas Eriksen blir hedret på minnestedet over de døde på Utøya.

Brian Cliff Olguin

Hevndrømmer

Ann Kristin Aas kan få tanker om at det er urettferdig at det ikke er mer likt fordelt hva man må igjennom, sier hun.

- Noen surfer tilsynelatende bare gjennom livet. Men da setter jeg meg ned og tenker på at de har sikkert sine problemer de også, som kan oppleves kjempevanskelige, selv om det i min verden hadde vært bagateller, sier Aas.

I både dager og netter har hun drømt om å hevne seg på mannen som tok livet av sønnen og de 76 andre.

- Jeg fantaserte om å ta meg inn i fengselet og gjøre mot ham det samme som han gjorde mot dem. Men det har gått over. Han har ingen betydning nå lengre. Jeg håper bare han aldri slipper ut. Det er min største frykt, sier hun.

God krisehjelp

Aas pleier å dra på samlingene for de pårørende annethvert år. Det er godt å få bekreftet at alt det rare en opplever og går og lurer på ikke er enestående. At en ikke holder på å bli gal, sier hun.

- Vi takler det forskjellig. Noen står veldig fast, ute av stand til å komme seg videre. Noen greier ikke å rydde rommet og pakke vekk tingene til ungdommen sin. Det ble jeg tvunget til å gjøre med en gang, for vi skulle flytte. Det var tøft. Vi fant ting jeg ikke visste om. Ting Aleksander skrev. Blant annet var det brev til kjæresten, forteller Aas.

Hun skryter av oppfølgingen etter Utøya.

- Vi etterlatte har vært heldige som har fått så god hjelp av Atle Dyregrov, spesialist i traumer ved Klinikk for krisepsykologi i Bergen. For meg har det i hvert fall vært til stor hjelp, sier Ann Kristin Aas.

De gjorde alt de kunne

Folkehjelperne Guttorm, Erlend og Ronny bisto på hvert sitt vis 22. juli.

Dette er historien om tre folkehjelpere som ble dratt inn i dramaet 22. juli 2011 fra hver sin kant.

Guttorm Skovly var på Utøya sammen kona Elin og fem andre fra Norsk Folkehjelp Hadeland. Han var der for 22. året på rad. Det gikk i det vanlige. Plastre og bandasjere føtter og oppskårne tær etter badeturer på de skarpe steinene. Og:

- Hvert år var det noen som var alene hjemmefra for første gang. Det var ekstra viktig å være en god samtalepartner, særlig for dem, sier Skovly.

Han husker godt hvor koselig det var å møte de unge på Utøya.

Artikkelen fortsetter under bildet.

BARRIKADERT: I skolestua berget fem i mannskapet til Norsk Folkehjelp livet til 41 ungdommer ved å dekke til alle vinduer og dører med madrasser og møbler.

Brian Cliff Olguin

Bomben

Klokka 15.25 detonerer en 950 kilo tung hjemmelagd gjødselbombe i regjeringskvartalet, 40 kilometer unna Utøya. Ronny Frantzen, frivillig hjelpemannskap i Norsk Folkehjelp, sitter hjemme i sofaen i Horten og ser på Tour de France. Sendingen blir avbrutt av en nyhetssending fra Oslo sentrum. Han kaster seg over telefonen og ringer Erlend Aarsæther, som da var beredskapsleder i Folkehjelpa, og melder seg som tilgjengelig mannskap.

Aarsæther, som også egentlig har fri, hiver seg i bilen med kurs for ambulansestasjonen i Moelv der han jobber som sommervikar.

- I det jeg tar i døra til ambulansestasjonen blir vi bedt om å stille med alt vi har av beredskapsambulanser, forteller han.

Det sendes biler fra både Akershus og Buskerud inn til Oslo, og Aarsæther får en viktig rolle som beredskapsleder i organisasjonen.

Samtidig, på Utøya, begynner det å tikke inn meldinger til leirdeltakere om bomba i Oslo.

- Vi visste at et angrep på regjeringskvartalet kunne bety at noen på Utøya ble pårørende, og vi ville unngå at panikk spredde seg, sier Guttorm Skovly.

Derfor var riktig informasjon viktig, så alle ble samlet i storsalen på Utøya for felles informasjon.

Artikkelen fortsetter under bildet.

BEREDSKAPSLEDER: Erlend Aarsæther bisto med koordinering av Norsk Folkehjelps mannskap den 22. juli.

Norsk Folkehjelp

Takker for blåmerker

Over sambandet hører Guttorm Skovly at det står en politimann på landsiden og trenger å komme seg over med båten. Minutter senere tenker han at det er en jævlig dårlig spøk når han hører det han tror er kinaputter gå av. Det går imidlertid kjapt opp for ham og de andre på Norsk Folkehjelps teltplass at det ikke er kinaputter, men ekte skudd de hører. Han begynner å rope om at folk skal komme seg inn i skolestua like ved.

Skovly husker det som om at kroppen hans tok over. Han tok tak i og holdt igjen unge som begynte å bevege seg mot lyden av skuddene.

- Jeg tok så hardt i noen av dem, at de i dag takker meg for blåmerkene på armen.

Det hele så ut som en slags sistenlek da mannskapet prøvde å få tak i så mange unge som mulig til å komme seg inn i skolestua, minnes Skovly.

To av mannskapet er fortsatt igjen i kafébygget for å trøste ungdommer. En av dem var Hanne Fjalestad, som blir skutt og drept.

På landsiden

I ambulansebil nummer åtte sitter Ronny Frantzen på vei til Oslo da han får beskjed fra nødmeldesentralen i Drammen om skyting på Utøya.

- Jeg husker bare at de sa: «Vi har ikke kontroll. Kjør som faen!»

Frantzen følger ordre fra nødetatene på Sollihøgda. Han skal være veisperre, og dirigere og stoppe trafikk inn i området fram mot Utøya. Det er utfordrende å møte på alt fra mulig fra pårørende til journalister.

- Folk var fast bestemt på at de skulle gjennom. Jeg tenker mange ganger på at de kanskje ikke hadde trengt å se alt det grusomme som kom inn på land.

Guttorm Skovly har i mellomtiden kommet gjennom på telefonen til nødetatene og meldt fra om at han og fire andre folkehjelpere har gjemt seg i skolestua med 41 ungdommer. En jente er skadeskutt, Skovly har bandasjert henne med en klut. De 46 klarer å berge livet på denne måten. De har dekket til vinduer og dører med møbler og madrasser, det er umulig å se inn. Drapsmannen går videre etter å ha fyrt av to skudd gjennom glasset i døren.

Artikkelen fortsetter under bildet.

PÅ UTØYA: Guttorm Skovly var på Utøya for 22. året den 22. juli 2011.

Privat

Lange minutter

Minuttene føles lange. Skovly føler at de holder ungdommene i skolestua i tre-fire timer. I virkeligheten gikk det halvannen time fra de første skuddene falt klokka 17.22 til politiet pågrep terroristen 18.34.

- Vi var redde for at politiet ikke var ekte politi. Jeg ble først trygg da de spurte om det var her det lå ei skadeskutt jente. Det hadde jeg meldt inn på telefonen.

På landsiden får Ronny Franzen en kort og kontant beskjed.

«Neste er din. 19 år gammel gutt, skadeskutt i ryggen. Kjør til Ringerike mottak».

- Jeg, makkeren min og bilen vår var bare en liten del i kjeden som reddet liv, men våre helter den dagen var på Utøya, sier han.

- Angrep mot oss

- Når vi mot kvelden endelig får satt en fot i bakken erkjenner vi at vi også er rammet, sier Erlend Aarsæther.

Kollega Hanne Fjalestad ble drept iført full folkehjelpsuniform.

- Dette var et angrep også mot oss og de verdiene vi står for, sier Guttorm Skovly.

Natt til 23. juli bestemte han seg for han skulle gjøre mer av det gjerningsmannen ikke likte, og mer av det Norsk Folkehjelp står for. Han har holdt foredrag om 22. juli for både elever og studenter.

- Vi må ikke glemme dette, selv om det er vondt. Det er derfor vi velger å prate om det, sier han og legger til at det er en slags terapi for ham også.

Erlend Aarsæther er også blitt mer trygg. Selv om situasjonen var uoversiktlig, klarte de å mobilisere og bistå nødetatene.

- Denne erfaringen tok vi med oss videre. Da det raste i Gjerdrum i romjula, sendte vi heller for mye mannskap enn for lite, sier

Aarsæther.

Artikkelen fortsetter under bildet.

FRIVILLIG MANNSKAP: Ronny Frantzen var også en del av Norsk Folkehjelps frivillige mannskapet denne dagen.

Brian Cliff Olguin

Velger å ta med kjærligheten

Hvert år når det nærmer seg en årsmarkering av 22. juli blir det vondt igjen.

- Sommerne er ikke helt de samme lenger, sier Skovly.

- Jeg går og gruer meg i forveien, men når dagen er markert går det betraktelig bedre, sier han.

- Det er i motbakker at det går oppover, sies det, men jeg må innrømme at det første året hadde jeg dager hvor jeg bare ønsket meg flatmark.

Guttorm Skovlys stemme sprekker.

Ronny Frantzen, som så mange av de hardt skadde ungdommene komme på land, har valgt å la noe annet enn disse minnene overskygge dagen.

- Jeg tar med meg alle de fine gjenforeningene jeg så på Sundvolden den kvelden. All den kjærligheten som 22. juli utløste er det jeg velger å ha med meg videre.

- Vi skal hedre dem som mistet livet - hver dag

Ti år senere klarer HK-leder Christopher Beckham fortsatt ikke å holde tårene tilbake.

TIL MINNE: Christopher Beckham la ned en krans ved minnestedet Lysningen på Utøya i juni. Til høyre står forbundsstyremedlemmene Elin Løseth Vie, Tone Hartz og Vigdis Rekdahl.

Brian Cliff Olguin

Han har vært på Utøya mange ganger før. Da HK-leder Christopher Beckham var yngre, deltok han på AUFs sommerleirer både som medlem i organisasjonen, og senere som ungdomssekretær i LO. Det var sol, fotballturnering og politikk - opplevelsene her ble minner for livet.

Nå er Beckham tilbake på Utøya sammen med HKs forbundsstyre, for å minnes de 69 som ble drept her 22. juli 2011. Av de totalt 77 som ble drept i terrorangrepet her og i regjeringskvartalet, var 13 av dem HK-medlemmer. Beckham kjente flere av dem personlig, gjennom jobben han hadde som sekretær i LO i Bergen.

- Vi skal hedre dem som mistet livet, hver dag, sier han.

- Si ifra!

Å hedre de drepte mener Beckham at vi gjør ved å ta avstand fra høyreradikale holdninger og si nei til rasisme.

- Jeg som forbundsleder kan forsøke å være et forbilde og ta del i debattene og kampene, men det er viktigste av alt er at vi reflekterer over hvordan vi snakker på vår egen arbeidsplass. At tillitsvalgte og HK-medlemmer er tydelige hvis det faller rasistiske kommentarer, enten fra kunder eller kolleger, at vi sier ifra om at dette finner vi oss faktisk ikke i. Da kan vi utgjøre en forskjell, sier han.

HK-lederen peker på at mange utsettes for hatefulle ytringer, spesielt i sosiale medier.

- Vi må tone flagg og si tydelig ifra. Det kan koste å delta i debatter. Nettroll dukker opp. Vi må verne om hverandre, oppfordrer han.

Forstår ikke hatet

Terroristens angrep 22. juli var også et angrep på Arbeiderpartiet, slår Christopher Beckham fast. Men han synes fremdeles at det er vanskelig å begripe.

- Det finnes et hat mot Arbeiderpartiet som jeg ikke kan forstå - jeg vil egentlig ikke prøve å forstå det heller. Arbeiderpartiet har bygget opp velferdssamfunnet etter krigen, vi har så mye å takke partiet for. Jeg skjønner det ikke, sier han og rister på hodet.

Beckham synes ikke vi har debattert årsaken til terroranslaget godt nok de siste ti årene.

- Noen av debattene vi har hatt har så vidt vært borti overflaten. Vi må være tydelige mot høyreradikale krefter, sier han.

Beckham viser til demonstrasjonene mot SIAN - Stopp islamiseringen av Norge - de siste årene.

- Jeg vil berømme lokale fagforeninger som har stilt opp med fanene sine mot den møkka. Det står det respekt av. Vi skal markere avstand, men aldri med vold.

Rosekrans

Forbundsstyret samler seg i det som kalles lysningen på nordsida av Utøya. Her er minnesmerket over dem som døde. Navnene deres er inngravert i en stålring som er hengt opp imellom trærne. Christopher Beckham legger forsiktig ned en hjerteformet rosekrans. Han er tydelig beveget.

- Ti år er lang tid, men når jeg er her kjennes det ut som om det er kort tid siden. Det er sterkt, men godt å være på Utøya igjen, sier HK-lederen.

Før han trekker seg tilbake stryker han fingrene forsiktig over stålringen og navnet til en av dem han kjente.

Vi minnes

13 av dem som ble drept 22. juli var HK-medlemmer.

Tove Åshill Knutsen

56 år fra Oslo. Jobbet som administrasjonssekretær i EL og IT Forbundet. Drept i regjeringskvartalet.

Sondre Kjøren

17 fra Orkdal. Var elev ved Orkdal videregående skole. Drept på Utøya.

Gizem Dogan

17 år fra Trondheim. Skulle starte på Ringve videregående skole høsten 2011. Drept på Utøya.

Gunnar Linaker

23 år fra Bardu. Hadde studiefri fra Universitetet i Tromsø og jobbet som AUF-sekretær i Troms. Drept på Utøya.

Tarald Kuven Mjelde

18 fra Osterøy. Var elev ved Bergen Handelsgymnasium. Drept på Utøya.

Steinar Jessen

16 år fra Alta. Gikk ut av Alta ungdomsskole våren 2011, og skulle begynne på videregående skole samme høst. Drept på Utøya.

Anders Kristiansen

18 år fra Bardu. Var elev ved Kongsbakken videregående skole. Drept på Utøya.

Ingrid Berg Heggelund

18 år fra Ås. Gikk våren 2011 ut fra Ås videregående skole. Drept på Utøya.

Henrik Rasmussen

18 fra Hadsel. Jobbet ved Ica-butikken i Melbu. Drept på Utøya.

Bendik Rosnæs Ellingsen

18 år fra Rygge. Var elev ved Malakoff videregående skole. Drept på Utøya.

Silje Merete Fjellbu

17 år fra Tinn. Var elev ved Rjukan videregående skole. Drept på Utøya.

Mona Abdinur

18 år fra Oslo. Var elev ved Ulsrud videregående skole. Drept på Utøya.

Carina Borgund

18 år fra Oslo. Var elev ved Oslo Handelsgymnasium. Drept på Utøya.

Image-text:

SØKER RO: - Jeg pleier å ta meg fri på 22. juli. Hvis det er fint vær drar jeg til Richmond park og leser en bok, forteller Therese Tysland Holth.

Nina Rangøy

Gå til mediet

Flere saker fra HK-Nytt

Tone Rudshaug trodde ikke sine egne ører da sjefen ringte og ville ha henne tilbake i arbeid. Fremdeles venter i underkant av 300 ansatte i TRN på den samme beskjeden.
HK-Nytt 27.09.2021
De fleste har fått det bedre økonomisk etter hvert som samfunnet åpnet igjen. Men de som hadde problemer før koronaen, har det enda vanskeligere, viser studie.
HK-Nytt 24.09.2021
Fordelsprogrammet LOfavør avslutter samarbeidet med elektronikkjeden på grunn av forskjellsbehandling av ansatte.
HK-Nytt 22.09.2021
Arbeidslivet vil bli mer fleksibelt i framtida. Hjemmekontor er kommet for å bli. Spørsmålet er om arbeidsgiveren kan pålegge deg å jobbe hjemmefra.
HK-Nytt 21.09.2021
Ansatte i Jysk mener at de blir presset og truet til å få kundene til å bruke iPader i butikkene for å gi sin vurdering av dem. Det skal ikke skje, svarer Jysk-ledelsen.
HK-Nytt 20.09.2021

Nyhetsbrev

Lag ditt eget nyhetsbrev:

magazines-image

Mer om mediene i Fagpressen

advokatbladet agenda-316 allergi-i-praksis appell arbeidsmanden arkitektnytt arkitektur-n astmaallergi automatisering baker-og-konditor barnehageno batliv bedre-skole bioingenioren bistandsaktuelt blikkenslageren bobilverden bok-og-bibliotek bondebladet buskap byggfakta dagligvarehandelen demens-alderspsykiatri den-norske-tannlegeforenings-tidende diabetes diabetesforum din-horsel energiteknikk fagbladet farmasiliv finansfokus fjell-og-vidde fontene fontene-forskning forskerforum forskningno forskningsetikk forste-steg fotterapeuten fri-tanke frifagbevegelse fysioterapeuten gravplassen gullur handikapnytt helsefagarbeideren hk-nytt hold-pusten HRRnett hus-bolig i-skolen jakt-fiske journalen journalisten juristkontakt kampanje khrono kilden-kjonnsforskningno kjokkenskriveren kjottbransjen kommunal-rapport lo-aktuelt lo-finans lo-ingenior magasinet-for-fagorganiserte magma medier24 museumsnytt musikkultur natur-miljo nbs-nytt nettverk nff-magasinet njf-magasinet nnn-arbeideren norsk-landbruk norsk-skogbruk ntl-magasinet optikeren parat parat-stat politiforum posthornet psykisk-helse psykologiskno religionerno ren-mat samferdsel seilmagasinet seniorpolitikkno sikkerhet skog skolelederen sno-ski sykepleien synkron tannhelsesekreteren teknisk-ukeblad Tidsskrift for Norsk psykologforening traktor transit-magasin transportarbeideren uniforum universitetsavisa utdanning vare-veger vvs-aktuelt