Davidi skrev denne kronikken i VG 4. oktober. Strand svarte på kronikken 7. oktober. Svaret er publisert kun i papirutgaven til VG. Derfor gjengir vi det her:
Har du sett en offentlig søkerliste til en topplederstilling før? Spørsmålet stilles denne uka i en kronikk i VG av Renée Davadi, rekrutterer i Visindi, som i en masteroppgave har intervjuet en rekke hodejegere.
Hvis svaret er ja, er årsaken trolig at du så den i pressen. En journalist hadde gjort jobben sin og bedt om innsyn i lista, for å kunne gi offentligheten muligheten til å vurdere søkerne før avgjørelsen ble tatt. Som da det ble avdekket at Norges Bank med overlegg ikke førte opp den mest aktuelle kandidaten til jobben som sjef for oljefondet på den offentlige søkerlisten. Med vitende og vilje brøt altså Norges Bank offentlighetsloven.
Den offentlige debatten som fulgte innstillingen av Nicolai Tangen som sjef for oljefondet, særlig etter VGs avsløringer, viste til fulle at hemmeligholdet gjorde mer skade enn gavn. Debatten skulle vært tatt før innstillingen, ikke etter utnevnelsen.
Offentlige søkerlister skal, som Davadi selv påpeker, forhindre kameraderi og «gutteklubben-grei»-taktikkeri. Samtidig dokumenterer hun selv, gjennom intervjuene med hodejegerne, at dagens praksis ikke ivaretar intensjonen, fordi så mange kandidater får lov til å være anonyme - eller ikke engang stå i en sladdet liste.
Hun konkluderer for egen regning at offentlig sektor ikke får de beste kandidatene, på grunn av belastningen med åpne søkerlister.
Konklusjonen er svakt fundert. Som eksempler bruker hun Høyesterett, som i 2013 slet med å få søkere før de åpnet opp for at søkerne kunne være anonyme i visse tilfeller. Men hun nevner ikke at Høyesterett ved de to forrige utlysningene av dommerstillinger - i 2018 og 2020 - har hatt til sammen 12 meget høyt kvalifiserte søkere som alle har stått på den åpne søkerliste, og blant dem flere toppadvokater.
Hun overser også at de aller viktigste jobbene i det offentlige Norge er så ettertraktet at det i de aller, aller fleste tilfeller er utmerkede og gode søkere til dem. Det gjelder ikke bare toppjobbene. Når studenter skal rangere sine foretrukne framtidige arbeidsgivere ligger det offentlige som regel overraskende høyt.
Davadi etterlyser en offentlig utredning av offentlighetens betydning for rekruttering av toppledere i det offentlige. En oppfølging av offentlighetsloven er vi absolutt for, og vi venter på at regjeringen skal gjøre noe med den stortingsvedtatte evalueringen av offentlighetsloven som ble gjennomført for fire år siden.
For lokalsamfunn og lokale medier landet rundt, er den lovfestede åpenheten avgjørende viktig for at lokal makt skal kunne kontrolleres.
En utredning av problemene med søkerlistene kan inngå i denne. Da med utgangspunkt i problemet: At altfor mange søkere får lov til å være anonyme, og at pressen og offentligheten ikke får reelle muligheter til å avdekke mulige vennetjenester og korrupsjon.
For lokalsamfunn og lokale medier landet rundt, er den lovfestede åpenheten avgjørende viktig for at lokal makt skal kunne kontrolleres. Dette er like viktig når det skal ansettes en kommunaldirektør, bygningssjef og andre ledere i kommune-Norge, som oljefondsjefer.
Ved å åpne for mer hemmelighold og flere unntak undergraves en åpenhet som hele landet burde verdsette. Det er viktigere enn at en partner i et advokatfirma ikke ønsker å flagge at vedkommende vil bli dommer i Høyesterett i frykt for et prestisjetap hvis en annen får stillingen.
Slikt kan selvsagt være ubehagelig nok, men det er ikke noe som bør trumfe åpenhet og gjennomsiktighet. Det er en akseptabel kostnad, for å sikre gjennomsiktighet og åpenhet om hvem som får de best betalte og viktigste jobbene i samfunnet.
Image-text:
Debatten som fulgte innstillingen av Nicolai Tangen (t.v.) som sjef for oljefondet, viste til fulle at hemmelighold av søkerlister gjør mer skade enn gavn, skriver Tron Strand. Her er Tangen sammen med Norges Banks Øystein Olsen.
Foto: Fredrik Hagen / NTB
