Tanken er at kultur skal kunne endre verden.
- Historisk sett har bistand bestått i at eksperter i nord skal lære bort til dem som ikke kan så mye i sør. Mye av systemet er tuftet på hierarkier og kolonial bagasje. Selv om man har forsøkt å ta dette opp, ligger det rester av det dypt nede, fordi Vesten sitter med pengemakten og definerer hvordan prosjektene legges opp, sier Solveig Korum til Bistandsaktuelt.
Korum er seniorrådgiver i Avdeling for forskning og utvikling hos Kulturtanken i Oslo. Kulturtanken overtok etter Rikskonsertene og er en statlig fagetat for kunst og kultur til barn og unge, som ivaretar det nasjonale ansvaret for Den kulturelle skolesekken.
Hun har tatt doktorgrad i bruk av musikk som verktøy i norsk utenriks- og bistandspolitikk ved Universitetet i Agder. Der så hun på hvordan Rikskonsertene har bidratt til å bygge opp musikalske infrastrukturer i ulike utviklingsland. Korum forsket særlig på tre langsiktige, UD-finansierte prosjekter mellom 2000 og 2018 i Palestina, India og Sri Lanka.
Da hun startet forskningsarbeidet i 2016, var hun omgitt av kulturarbeidere som var frustrert over at Solberg-regjeringen skar ned på støtten til kulturbistand i lav- og mellominntektsland. De så at nettverk man hadde bygd opp, gikk i oppløsning og at arbeid og verdifull kunnskap gikk tapt.
- Utenriksdepartementet syntes tydeligvis ikke lenger det arbeidet som ble drevet, var så verdifullt som aktørene selv hevdet. Jeg ønsket å gå inn i dette og se med et bistandskritisk blikk på hva dette arbeidet faktisk hadde betydd for å bygge en sterk kultursektor i land i sør, og hva man eventuelt kunne gjøre annerledes for å bidra til utvikling, sier Solveig Korum.
- Partnerne i sør må ha definisjonsmakten
Kultur kan bidra til endring og en ønsket utvikling, med utgangspunkt i endringsbehov definert av partnere i utviklingsland, mener Korum. Men fo
