Panorama Nyheter
12.04.2019
Benedicte Bull var med i Unge Høyre og skulle studere juss. Så krasjet hun med en Porsche.
- Jeg synes fremdeles det er vanskelig å snakke om, sier Benedicte Bull og stilner.
Hun er kjent som en av de mest pratevillige i norsk akademia, professoren ved Senter for Utvikling og Miljø (SUM). Spesielt i disse tider, når deler av Latin-Amerika, regionen hun har viet karrieren til, er i dyp krise. Hun deler sine bekymringer i flere faste spalter, også i denne avisa, og svarer alltid raust på journalisters spørsmål.
Også, skal vi finne ut, når disse er av en mer personlig art. I stua på Grefsen har 49-åringen lagt ut, lattermildt og uakademisk, om da hun sa nei til Kåre Willoch, om samlivstipsene hun gir sine studiner og om avmakten hun følte da Oslo kommune ville ta huset hennes.
Men når hun forteller om bilulykken som holdt på å koste henne livet, da senker hun takten.
Holdt på å dø
Det var 2. juledag, 1989, og familien Bull var på vei hjem til Kristiansand etter et familiebesøk i Arendal. Benedicte satt bak rattet, hun var nitten og hadde nettopp fått lappen. De hadde krysset Varoddbrua og var nesten hjemme da en fyllekjører i Porsche skjente over og traff Toyotaen med full kraft.
Benedicte ble sittende i klem mellom døra og panseret. Albuen var knust, beina ødelagt. Hun husker de kjørte henne til sykehuset og la henne på operasjonsbordet. Så husker hun ikke mer.
- Jeg var bevisstløs i en uke. De trodde ikke at jeg kom til å våkne igjen, sier hun og trekker et dypt pust. Som en påminnelse om at hun faktisk overlevde.
Ulykken rammet på verst tenkelige tidspunkt. Benedicte hadde nettopp flyttet til Oslo for å begynne å studere, noe hun hadde sett frem til, ja, så lenge hun kunne huske.
Hun har aldri følt seg hjemme på Sørlandet. Aldri snakket sørlandsk. Det er noe med «det religiøse og innadvendte», forteller hun. At «ingenting er direkte uttalt».
- Jeg liker Sørlandet veldig godt. Men jeg liker ikke så godt sørlendinger!
Latteren er tilbake.
- Jeg må ikke si det høyt, for da blir jeg veldig upopulær!
Hun modererer seg, balanserer, forsker som hun er. Oppveksten blant blokker og rekkehus i Kristiansandforstaden Voiebyen var egentlig veldig fin, fortelle
Gå til medietHun er kjent som en av de mest pratevillige i norsk akademia, professoren ved Senter for Utvikling og Miljø (SUM). Spesielt i disse tider, når deler av Latin-Amerika, regionen hun har viet karrieren til, er i dyp krise. Hun deler sine bekymringer i flere faste spalter, også i denne avisa, og svarer alltid raust på journalisters spørsmål.
Også, skal vi finne ut, når disse er av en mer personlig art. I stua på Grefsen har 49-åringen lagt ut, lattermildt og uakademisk, om da hun sa nei til Kåre Willoch, om samlivstipsene hun gir sine studiner og om avmakten hun følte da Oslo kommune ville ta huset hennes.
Men når hun forteller om bilulykken som holdt på å koste henne livet, da senker hun takten.
Holdt på å dø
Det var 2. juledag, 1989, og familien Bull var på vei hjem til Kristiansand etter et familiebesøk i Arendal. Benedicte satt bak rattet, hun var nitten og hadde nettopp fått lappen. De hadde krysset Varoddbrua og var nesten hjemme da en fyllekjører i Porsche skjente over og traff Toyotaen med full kraft.
Benedicte ble sittende i klem mellom døra og panseret. Albuen var knust, beina ødelagt. Hun husker de kjørte henne til sykehuset og la henne på operasjonsbordet. Så husker hun ikke mer.
- Jeg var bevisstløs i en uke. De trodde ikke at jeg kom til å våkne igjen, sier hun og trekker et dypt pust. Som en påminnelse om at hun faktisk overlevde.
Ulykken rammet på verst tenkelige tidspunkt. Benedicte hadde nettopp flyttet til Oslo for å begynne å studere, noe hun hadde sett frem til, ja, så lenge hun kunne huske.
Hun har aldri følt seg hjemme på Sørlandet. Aldri snakket sørlandsk. Det er noe med «det religiøse og innadvendte», forteller hun. At «ingenting er direkte uttalt».
- Jeg liker Sørlandet veldig godt. Men jeg liker ikke så godt sørlendinger!
Latteren er tilbake.
- Jeg må ikke si det høyt, for da blir jeg veldig upopulær!
Hun modererer seg, balanserer, forsker som hun er. Oppveksten blant blokker og rekkehus i Kristiansandforstaden Voiebyen var egentlig veldig fin, fortelle
