Arkitektur N
05.05.2022
Rivningen av gamle Ruseløkka skole var svært kontroversiell. Men Arkitektkontoret Gasa sitt nybygg fremstår som en verdig arvtager.
Den opprinnelige Ruseløkka skole i Vika ble tegnet av arkitekt Henrik Thrap-Meyer og tatt i bruk i 1871. Bygningen ble plassert på et platå med støttemurer ned mot omkringliggende gatenett. Større deler av støttemuren forsvant da skolen ble utvidet med en ny etasje og to nye fløyer i 1938. Da fikk de nye byggene underetasje på gatenivå. Dette danner grunnlaget for dagens skole.
Da det ble bestemt at skolen skulle rives og erstattes av et nytt skolebygg, krevde bygningsmyndighetene at bygget på platået skulle ha maksimalt samme fotavtrykk som den opprinnelige skolen. Det uunngåelige resultatet av dette kravet kombinert med romprogrammet, er at den nye skolen er blitt en høy bygning, med seks etasjer regnet fra gaten.
Det ferdige huset oppleves allikevel ikke så ruvende, noe som skyldes et godt volumgrep, der de tre øverste etasjene er forskjøvet noe mot skolegården i syd. Dette reduserer opplevd høyde mot gaten og gir mer åpenhet i byrommet. Samtidig lener skolen seg vennlig mot utearealene på sydsiden og danner en tydelig henvendelse og et sammenhengende overdekket uteareal og inngangsområde. Teglvolumets nederste etasje har åpne fasader, mens gavlveggene i de øvrige etasjene fremstår som lukkede. Dette gir inntrykk av en hel og rolig teglflate med dempede finesser i murverket. Utstikkende koppstein er relieffer i flaten, og hullforband med ulike, repeterende mønstre gir både filtrert dagslys i de bakenforliggende garderobene, og et fint lysspill i fasaden når det er mørkt ute. Skolebygningen har fått en tyngde og massivitet som står godt sammen med de pussede teglbygningene i nabolaget. Samtidig er volumene renskårne og detaljutforming knapp og modernistisk, noe som gjør at bygget går særdeles godt inn i omgivelsene.
God henvendelse til byen. Skolen ligger langs Løkkeveien på hjørnet mot Rusløkkveien. Løkkeveien er her en del av det brede gateløpet fra Rådhusplassen frem til skolen. Gaterommet knekker litt der det krysser Rusløkkveien, slik at skolen blir godt synlig fra rådhusplassen, som et slags fondmotiv. Fra Rådhusgata sett mot vest, kan man ane et slektskap mellom Ruseløkka skole og selveste teglbestefaren på Rådhuskaia. Byggene fremstår som varme og varige representanter for Oslo kommunes eiendommer. Med Nasjonalmuseet langs samme siktlinje, føyer skolen seg fint inn i dette nabolaget av flere offentlige institusjonsbygg.
Som arkitektur har Ruseløkka skole fått en klassisk oppbygging med et fire etasjers teglforblendet volum plassert på et gjenskapt platå, som skal gi referanse til terrengformingen slik den var frem til 1940-tallet. Platået er gravd ut for å gi plass til to underetasjer, der den øverste har fasade mot gatene. De opprinnelige terrengstøttemurene er erstattet av en granittforblendet yttervegg, men visuelt fremstår det uklart om veggen skal illudere støttemur eller være bygning.
Dette understrekes spesielt på fasaden mot gaten som er perforert av en rekke store vinduer plassert ytterst i vegglivet, slik at opplevelsen av massivitet forsvinner. Det kan nesten virke som om denne etasjen har gjennomgått en ombygging etter ferdigstillelse, fra tett og massiv base, til en etasje med bakenforliggende rom som trenger vinduer i forstøtningsmuren. Bygningen kunne vært tjent med et klarere valg som svar på motsetningene mellom Byantikvarens tilbakeskuende ønske om å gjenskape støttemurene og dagens ønske om et bygg med henvendelse mot byen, tilfredsstillende dagslys og tilstrekkelig store lokaler.
Øverste etasje er trukket inn fra gesimsen på gatesiden, og er tenkt som et transparent motstykke til det mer massive hovedvolumet. Etasjen virker likevel tett sett fra gaten, og i dagslys blir den ikke transparent. Med sin sammensatte form og utstikkende hjørner, gir etasjen inntrykk av å skulle romme det bygget ikke hadde plass til - den litt uheldige fornemmelsen man ofte får av tekniske anlegg plassert på taket. Med større avstand til gesims og enklere form, kunne den øverste etasjen muligens fått bedre sammenheng med resten av anlegget.
Skolens henvendelse mot skolegården på platået er god, med oversikt over utearealene og
Gå til medietDa det ble bestemt at skolen skulle rives og erstattes av et nytt skolebygg, krevde bygningsmyndighetene at bygget på platået skulle ha maksimalt samme fotavtrykk som den opprinnelige skolen. Det uunngåelige resultatet av dette kravet kombinert med romprogrammet, er at den nye skolen er blitt en høy bygning, med seks etasjer regnet fra gaten.
Det ferdige huset oppleves allikevel ikke så ruvende, noe som skyldes et godt volumgrep, der de tre øverste etasjene er forskjøvet noe mot skolegården i syd. Dette reduserer opplevd høyde mot gaten og gir mer åpenhet i byrommet. Samtidig lener skolen seg vennlig mot utearealene på sydsiden og danner en tydelig henvendelse og et sammenhengende overdekket uteareal og inngangsområde. Teglvolumets nederste etasje har åpne fasader, mens gavlveggene i de øvrige etasjene fremstår som lukkede. Dette gir inntrykk av en hel og rolig teglflate med dempede finesser i murverket. Utstikkende koppstein er relieffer i flaten, og hullforband med ulike, repeterende mønstre gir både filtrert dagslys i de bakenforliggende garderobene, og et fint lysspill i fasaden når det er mørkt ute. Skolebygningen har fått en tyngde og massivitet som står godt sammen med de pussede teglbygningene i nabolaget. Samtidig er volumene renskårne og detaljutforming knapp og modernistisk, noe som gjør at bygget går særdeles godt inn i omgivelsene.
God henvendelse til byen. Skolen ligger langs Løkkeveien på hjørnet mot Rusløkkveien. Løkkeveien er her en del av det brede gateløpet fra Rådhusplassen frem til skolen. Gaterommet knekker litt der det krysser Rusløkkveien, slik at skolen blir godt synlig fra rådhusplassen, som et slags fondmotiv. Fra Rådhusgata sett mot vest, kan man ane et slektskap mellom Ruseløkka skole og selveste teglbestefaren på Rådhuskaia. Byggene fremstår som varme og varige representanter for Oslo kommunes eiendommer. Med Nasjonalmuseet langs samme siktlinje, føyer skolen seg fint inn i dette nabolaget av flere offentlige institusjonsbygg.
Som arkitektur har Ruseløkka skole fått en klassisk oppbygging med et fire etasjers teglforblendet volum plassert på et gjenskapt platå, som skal gi referanse til terrengformingen slik den var frem til 1940-tallet. Platået er gravd ut for å gi plass til to underetasjer, der den øverste har fasade mot gatene. De opprinnelige terrengstøttemurene er erstattet av en granittforblendet yttervegg, men visuelt fremstår det uklart om veggen skal illudere støttemur eller være bygning.
Dette understrekes spesielt på fasaden mot gaten som er perforert av en rekke store vinduer plassert ytterst i vegglivet, slik at opplevelsen av massivitet forsvinner. Det kan nesten virke som om denne etasjen har gjennomgått en ombygging etter ferdigstillelse, fra tett og massiv base, til en etasje med bakenforliggende rom som trenger vinduer i forstøtningsmuren. Bygningen kunne vært tjent med et klarere valg som svar på motsetningene mellom Byantikvarens tilbakeskuende ønske om å gjenskape støttemurene og dagens ønske om et bygg med henvendelse mot byen, tilfredsstillende dagslys og tilstrekkelig store lokaler.
Øverste etasje er trukket inn fra gesimsen på gatesiden, og er tenkt som et transparent motstykke til det mer massive hovedvolumet. Etasjen virker likevel tett sett fra gaten, og i dagslys blir den ikke transparent. Med sin sammensatte form og utstikkende hjørner, gir etasjen inntrykk av å skulle romme det bygget ikke hadde plass til - den litt uheldige fornemmelsen man ofte får av tekniske anlegg plassert på taket. Med større avstand til gesims og enklere form, kunne den øverste etasjen muligens fått bedre sammenheng med resten av anlegget.
Skolens henvendelse mot skolegården på platået er god, med oversikt over utearealene og
