«Jens Brun-Pedersen, han er fortsatt sjefen hos dere, er han ikke?» Det er ikke rent få HEF-folk som har fått spørsmålet.
- Dette er et veldig bra og viktig sted for oss som bor alene rundt her. Her er det alltid noen å prate med, sier han idet vi setter oss ned på Cafe Stamboul på Torshov i Oslo.
PINSEKRISTEN OPPVEKST
Jens Brun-Pedersen går nesten i ett med omgivelsene og småprater med de andre som henger rundt på den kurdiske kafeen. Han har bodd i Oslo mesteparten av livet, etter å ha flyttet inn som 19-åring fra en pinsekristen oppvekst i Drammen.
- Jeg er faktisk barnebarn av en kjent patriark i pinsebevegelsen, Sverre Kornmo. Da jeg var ung, var det forventninger i slekta om at jeg skulle ta opp arven, talefør og usjenert som jeg ble oppfattet som. Men det ble jo en skuffelse, sier han.
Mange i slekta er fortsatt aktive pinsevenner, noe som er uproblematisk både for Jens og dem.
- Jeg har stor sympati med dem som har traumer etter en slik oppvekst, selv har jeg vært heldig. Gjennom oppveksten levde jeg på en måte parallelle liv. Samtidig som jeg var med i det frikirkelige miljøet, var jeg også aktiv i skolepolitikken. Så ble jeg russepresident og fikk jevnlig stimuli og aksept i det sekulære miljøet. Det ble heldigvis etter hvert akseptert av foreldrene mine. Vi var ikke en lukket sekt.
- Var du en troende selv?
- Ja, jeg var jo med på det. Når man vokser opp i et så intenst religiøst miljø, blir d
