Tidsskrift for norsk psykologforening
03.08.2022
Den økologiske krisen finnes som en felles ytre ramme for våre liv, og samtidig som unike og ofte usynlige og smertefulle indre erfaringer. Kanskje kan vi invitere den inn i faget vårt.
I OKTOBER 2020 spurte Klimautvalget (Psykologtidsskriftet, 2020) Facebook-gruppa for psykologer og psykologstudenter om hvorfor og hvordan vi skal bidra i møte med klimaendringene. Svarene som kom, støttet arbeidet med å utforme foreningens klimaregnskap, men vektla samtidig at det er lite psykologer kan og bør gjøre i klinikk og politikk, annet enn å skape håp og å «senke temperaturen i rommet». Sistnevnte kommentar var trolig en velment spøk, men jeg mener den likevel illustrerer det som tilsynelatende er en dominerende posisjon i vår profesjon i dag, hvorfra klimaendringer og naturtap ligger utenfor vår horisont. På hvilket grunnlag skal vi fortsette å skape håp i terapirommet, i en verden som faktisk blir varmere?
«JEG ER EN JÆVLA DRITTUNGE!»
For ti år siden møtte jeg ei jente i tenårene som var akuttinnlagt etter et alvorlig selvmordsforsøk. Jeg var sommervikar på en døgnavdeling, og ble spurt om å ta en prat med henne fordi hun ville møte noen yngre enn de faste miljøterapeutene. Vendt mot vinduet på rommet sitt strømmet ordene hennes omtrent slik: «Hva er meningen med at jeg skal være her? Jeg har jo allerede tatt for mye. Hver kalori jeg spiser, ødelegger. Jeg er en jævla drittunge i oljelandet!»
Ordene og kraften i stemmen traff meg. Siden da har jeg søkt etter en samtale blant psykologer som tar på alvor kompleksiteten i dette møtet - hennes livshistorie og tilstand, det relasjonelle sprengstoffet, men også vår felles historie preget av en reell økologisk krise, forårsaket av et kollektivt overforbruk i vår del av verden. Den sjette og siste delrapporten fra FNs klimapanel (IPCC, 2022) slår fast at nåtidige og fremtidige klimaendringer utvetydig henger sammen med menneskelig aktivitet og klimagassutslipp, og at den samtidig er og må forstås som en naturkrise. Den krever en storstilt endring i mengde og type energi vi hver dag forbruker, og i måten vi forvalter naturen på, spiser, dyrker, bygger, skoger, reiser og kler oss. Den økologiske krisen er samtidig en sosial og medmenneskelig krise. UNICEF (2021) rapporterer at den i dag truer livet til 1 milliard barn verden over, og at 99 prosent av hele jordas barnebefolkning er utsatt for minst én klimatrussel akkurat nå. Et nylig orienteringsdokument fra forskere ved Imperial College London oppsummerer det vi vet om effekten av klimaendringene på psykisk helse og livskvalitet (Lawrance et al., 2021). De finner ulike og sammensatte sammenhenger. Blant funnene er en tydelig korrelasjon mellom økende lokale temperaturer og klimaendringer og selvmordsrate i de spesifikke områdene, at mennesker som møter kriteriene for psykisk lidelse, er mer sårbare for effektene klimaendringene har på fysisk og psykisk helse, samt at klimaendringene øker psykiske plager som angst og depresjon, spesielt hos unge mennesker - også når de ikke er direkte berørt, slik som jenta på akuttposten.
EN FAMLENDE HÅNDSREKNING
Denne teksten er en famlende håndsrekning, rettet mot og til mine psykologkollegaer, for å møte jentas invitasjon og det innledende spørsmålet om psykologiens grunnlag for å skape håp i en økende klimakrise. Blikket er vendt mot psykologien som forståelse og praksis, fordi klimaendringer og ødeleggelse av natur hver dag skjer som resultat av kulturelle og økonomiske systemer vi er en del av, og som psykologien står i et gjensidig påvirkningsforhold til (Ekeland, 2009; Hollway et al., 2022; Madsen, 2009, 2010). Psykologispråket har definisjonsmakt og bidrar til å forme det normative i kulturen (Madsen, 2010; Nafstad, 2004). Som normativ vitenskap hevder filosof Tor-Johan Ekeland (2009) at psykologien ikke bare må vurderes ut fra hva den er, men også ut fra hva den gjør. Det er derfor grunn til å se på psykologiens handlinger i møte med jenta og den økologiske krisen.
Psykologiens handlinger
Økopsykologien stiller her med et kritisk blikk på utviklingen innen moderne psykologi (Fischer, 2013; Hollway et al., 2022; Roszak, 2001; Roszak, Gomes & Kanner, 1995; Stoknes, 1994). Den utfordrer oss til å åpne opp muligheten for at den økologiske krisen ikke bare er noe
utenfor psykologien som vår psykologikunnskap bør bidra til å løse (se Ekelund, 2022 for en nylig oversikt over viktige påvirkningsmuligheter), men at den også finner sted i psykologien, som en slags indre økologisk krise i faget. Den jungianske analytikeren James Hillman skriver i forordet til boka Ecopsychology (Roszak et al., 1995, s xxii): «Psychology, so dedicated to awakening human consciousness, needs to wake itself up to one of the most ancient human truths: we cannot be studied or cured apart from the planet.» Dette er på linje med andre stemmer (Cushman, 1990, 2007; Ekeland, 2009; Hollway et al., 2022; Madsen, 2009, 2010; Skår et al., 2012) som viser hvordan vestlig psykologi risikerer å bli fanget i og forsterke en individualisme, hvor mennesket er, og bør være, autonomt og upåvirket i relasjon til andre, naturen og sosiale forhold. Det er denne individualismen Charles Taylor (2019) karakteriserer som preget av en banal autentisitet, hvor individuell valgfrihet og realisering er det moralske imperativet, uavhengig av valgets innhold og konsekvenser. Den økopsykologiske oppfordringen handler derimot om å anerkjenne de relasjonelle og økologiske båndene mennesket lever sitt liv i rammen av: Vi er sammenvevde med hverandre og naturen på måter som både er felles og individuelle; det går tråder mell
Gå til mediet«JEG ER EN JÆVLA DRITTUNGE!»
For ti år siden møtte jeg ei jente i tenårene som var akuttinnlagt etter et alvorlig selvmordsforsøk. Jeg var sommervikar på en døgnavdeling, og ble spurt om å ta en prat med henne fordi hun ville møte noen yngre enn de faste miljøterapeutene. Vendt mot vinduet på rommet sitt strømmet ordene hennes omtrent slik: «Hva er meningen med at jeg skal være her? Jeg har jo allerede tatt for mye. Hver kalori jeg spiser, ødelegger. Jeg er en jævla drittunge i oljelandet!»
Ordene og kraften i stemmen traff meg. Siden da har jeg søkt etter en samtale blant psykologer som tar på alvor kompleksiteten i dette møtet - hennes livshistorie og tilstand, det relasjonelle sprengstoffet, men også vår felles historie preget av en reell økologisk krise, forårsaket av et kollektivt overforbruk i vår del av verden. Den sjette og siste delrapporten fra FNs klimapanel (IPCC, 2022) slår fast at nåtidige og fremtidige klimaendringer utvetydig henger sammen med menneskelig aktivitet og klimagassutslipp, og at den samtidig er og må forstås som en naturkrise. Den krever en storstilt endring i mengde og type energi vi hver dag forbruker, og i måten vi forvalter naturen på, spiser, dyrker, bygger, skoger, reiser og kler oss. Den økologiske krisen er samtidig en sosial og medmenneskelig krise. UNICEF (2021) rapporterer at den i dag truer livet til 1 milliard barn verden over, og at 99 prosent av hele jordas barnebefolkning er utsatt for minst én klimatrussel akkurat nå. Et nylig orienteringsdokument fra forskere ved Imperial College London oppsummerer det vi vet om effekten av klimaendringene på psykisk helse og livskvalitet (Lawrance et al., 2021). De finner ulike og sammensatte sammenhenger. Blant funnene er en tydelig korrelasjon mellom økende lokale temperaturer og klimaendringer og selvmordsrate i de spesifikke områdene, at mennesker som møter kriteriene for psykisk lidelse, er mer sårbare for effektene klimaendringene har på fysisk og psykisk helse, samt at klimaendringene øker psykiske plager som angst og depresjon, spesielt hos unge mennesker - også når de ikke er direkte berørt, slik som jenta på akuttposten.
EN FAMLENDE HÅNDSREKNING
Denne teksten er en famlende håndsrekning, rettet mot og til mine psykologkollegaer, for å møte jentas invitasjon og det innledende spørsmålet om psykologiens grunnlag for å skape håp i en økende klimakrise. Blikket er vendt mot psykologien som forståelse og praksis, fordi klimaendringer og ødeleggelse av natur hver dag skjer som resultat av kulturelle og økonomiske systemer vi er en del av, og som psykologien står i et gjensidig påvirkningsforhold til (Ekeland, 2009; Hollway et al., 2022; Madsen, 2009, 2010). Psykologispråket har definisjonsmakt og bidrar til å forme det normative i kulturen (Madsen, 2010; Nafstad, 2004). Som normativ vitenskap hevder filosof Tor-Johan Ekeland (2009) at psykologien ikke bare må vurderes ut fra hva den er, men også ut fra hva den gjør. Det er derfor grunn til å se på psykologiens handlinger i møte med jenta og den økologiske krisen.
Psykologiens handlinger
Økopsykologien stiller her med et kritisk blikk på utviklingen innen moderne psykologi (Fischer, 2013; Hollway et al., 2022; Roszak, 2001; Roszak, Gomes & Kanner, 1995; Stoknes, 1994). Den utfordrer oss til å åpne opp muligheten for at den økologiske krisen ikke bare er noe
utenfor psykologien som vår psykologikunnskap bør bidra til å løse (se Ekelund, 2022 for en nylig oversikt over viktige påvirkningsmuligheter), men at den også finner sted i psykologien, som en slags indre økologisk krise i faget. Den jungianske analytikeren James Hillman skriver i forordet til boka Ecopsychology (Roszak et al., 1995, s xxii): «Psychology, so dedicated to awakening human consciousness, needs to wake itself up to one of the most ancient human truths: we cannot be studied or cured apart from the planet.» Dette er på linje med andre stemmer (Cushman, 1990, 2007; Ekeland, 2009; Hollway et al., 2022; Madsen, 2009, 2010; Skår et al., 2012) som viser hvordan vestlig psykologi risikerer å bli fanget i og forsterke en individualisme, hvor mennesket er, og bør være, autonomt og upåvirket i relasjon til andre, naturen og sosiale forhold. Det er denne individualismen Charles Taylor (2019) karakteriserer som preget av en banal autentisitet, hvor individuell valgfrihet og realisering er det moralske imperativet, uavhengig av valgets innhold og konsekvenser. Den økopsykologiske oppfordringen handler derimot om å anerkjenne de relasjonelle og økologiske båndene mennesket lever sitt liv i rammen av: Vi er sammenvevde med hverandre og naturen på måter som både er felles og individuelle; det går tråder mell
