Hold Pusten
08.02.2021
Sammendrag
Innledning: Radiografi er et ungt fag der dokumentasjon av historien og utviklingen i Norge er begrenset. I Norge ble de første radiografene utdannet tidlig på 1970-tallet. Bakgrunnen for å starte utdanningen var mangel på røntgenassistenter, dårlig rekruttering av sykepleiere til ledige stillinger og at andre land i Vest-Europa hadde startet å utdanne teknisk personale for å arbeide på røntgenavdelingene.
Målsetting med studien: Å få økt innsikt i radiografenes historie og skape interesse for sammenhenger mellom fortid og nåtid.
Problemstilling: Hva vekket interessen om å søke den nye radiografutdannelsen og hvordan forløp oppstarten av utdanningen?
Materiale og metode: En kvalitativ studie basert på intervjuer med fem radiografer, én røntgensykepleier og ulike dokumenterte kilder om planlegging og oppstart av radiografutdanningen.
Resultater: Det som tiltrakk søkernes oppmerksomhet, var kombinasjon teknikk og helsefag, eller ønske om kompetanseheving blant de som arbeidet i røntgenavdelinger eller med stråleterapi. Oppstarten av utdanningen var krevende i form av mangel på materiell, personell, og å få praksisplasser og oppfølging til radiografelevene ved HELEN EGESTAD, INSTITUTT FOR HELSEOG OMSORGSFAG, UIT NORGES ARKTISKE UNIVERSITET
INNLEDNING
Oslo kommunale røntgenografskole var Norges første radiografskole. Den ble opprettet høsten 1969. Det første kullet startet januar 1970 (1). Denne artikkelen setter søkelys på oppstarten av utdanningen.
Historisk bakteppe
Wilhelm Conrad Røntgen oppdaget
somatiske avdelinger. Radiografelevene ble nedprioritert i forhold til sykepleieelever i klinisk praksis.
Konklusjon: Det var skepsis blant radiologer og sykepleiere om hvorvidt sykepleiekompetansen til radiografene ville bli tilfredsstillende. Tross intensjonen om at den nye yrkesgruppen skulle ha samme funksjon som røntgensykepleiere, ble det ikke lagt til rette for at radiografelever kunne opparbeide seg sykepleiekompetanse. Utdanningen la opp til at radiografene skulle ha delt jurisdiksjon med sykepleierne, mens røntgensykepleierne ønsket å beholde sykepleie som egen jurisdiksjon.
Summary
Introduction: Radiography is a relatively new profession where documentation of history and the professions development in Norway is limited. The first radiographers in Norway were educated in the early 1970s. The reason for starting the education was lack of X-ray assistants, poor recruitment of nurses, and other countries in Western Europe offered study programmes in radiography.
Objective: To focus on the history of radiographers and create interest in connections between past and present. Research question: What were the causes that led to the interest for the new
røntgenstrålene ved en tilfeldighet 8. november 1895. I Norge ble leger tidlig oppmerksom på at dette var et nyttig hjelpemiddel for å påvise skader, sykelige tilstander eller metalliske fremmedlegemer i kroppen (2). Diakonisseanstaltens sygehus Lovisenberg fikk sitt første røntgenapparat i 1898 og Rikshospitalet i 1898 (2). I den første tiden utførte legene røntgenundersøkelsene, ofte sammen med en assistent. Assistentene var vanligvis fotografer, ingeniører eller kjemikere (1). Etter hvert kom sykepleierne inn som assistenter for legene, og fra 1912 var det
radiography education and how did the education proceed?
Material and method: A qualitative study based on interviews with five radiographers, one X-ray nurse and different documented sources regarding planning and starting the radiography education.
Results: The combination of technology and healthcare or a wish to increase competence, were deciding factors for the students who chose radiography education. The first school experienced lack of materials, personnel, and practice at somatic departments. Radiography students had low priority compared to nursing students in clinical practice placement.
Conclusion: Radiologists and X-ray nurses were sceptical to the radiography profession`s level of nursing competence. Despite the intention that radiographers should have the same function as X-ray nurses, radiography students did not receive adequate supervision in nursing competence. The education provided that radiographers should have shared jurisdiction with the X-ray nurses, while the X-ray nurses wanted to keep nursing as their own jurisdiction.
Nøkkelord: historie, radiograf, radiografutdannelse, røntgensykepleier
vanlig at sykepleierne utførte det praktiske arbeidet med pasienter, apparatur og bildeframkalling (1). Legen tolket bildene, diagnostiserte og formidlet resultatene til pasienter eller legekolleger. Røntgenapparatene var enkle. De besto av et glassrør, likestrømkilde, avbryter, spenningsinduktor, fluorescerende skjerm og fotografiske plater (1). Røntgenarbeidet var ikke ufarlig på grunn av at det ble benyttet høyspent strøm med manglende skjerming, giftige gasser ble utviklet av apparaturen, og strålingen førte til stråleskader. Strålehygienen var ikke tilfredsstillende. Før 1945 var det vanlig at det var flere undersøkelsesbord på samme rom (3). Mange pasienter skulle undersøkes, og det var ikke alltid personalet og andre pasienter var utenfor rommet når røntgenbildene ble tatt (3).
Før 1940 var det ingen organisert undervisning for sykepleierne (1). Mer rutinerte sykepleiere og leger i avdelingen sto for opplæringen (3). Den tilfeldige opplæringen var ikke tilstrekkelig, og fra 1940 ble det startet åtte måneders opplæring for sykepleiere, som i hovedsak besto av praksis. Opplæringen var utarbeidet ved Rikshospitalet og ble gjennomført ved flere sykehus (1). Etter andre verdenskrig økte den materielle velstanden, og sykehusene kunne kjøpe nytt teknologisk utstyr til røntgenavdelingene. Etter noen år ble opplæringen ansett som utilstrekkelig på grunn av den radiologiske utviklingen (4). Røntgensykepleierne stiftet egen landsgruppe i Sykepleieforbundet i 1969 (5) og startet fire måneders opplæringskurs på fulltid i januar 1971. Bakgrunnen til oppstart av kurset var å gi sykepleierne større innsikt i det teoretiske grunnlag i arbeidet de utførte, større personlig sikkerhet og mulighet til kyndig veiledning av spesialelever og hjelpepersonell (6). Kurset ble omtalt som «overbyggingskurs» og omfattet: anatomi, fysiologi, røntgendiagnostikk, røntgenterapi, administrasjon, pedagogikk, psykologi m.m. (7). Overbyggingskursene ble gjennomført fram til 1989 da Helsedirektoratet ba Norsk Sykepleierforbund om ikke å iverksette flere kurs (7). Norsk Sykepleieforbunds landsgruppe for røntgensykepleiere nedsatte et utvalg i 1988 som skulle vurdere behovet for en videreutdanning i røntgensykepleie. Utvalget utarbeidet en rammeplan for videreutdanning i røntgensykepleie og konkluderte med at røntgensykepleiere var best kvalifisert til å yte sykepleie til pasientene som ivaretar pasientenes krav til sikkerhet, kvalitet og effektivitet i røntgenavdelingen (8). Til tross for press fra Sykepleierforbundet og møter i Helsedirektoratet og Sosialdepartementet ble det ikke gitt offentlig støtte til å starte videreutdanning i røntgensykepleie. Helsemyndighetene hevdet at utdannede sykepleiere burde ha sitt arbeid ved sykesengen, og at annet spesialutdannet personale skulle overta arbeidet ved røntgenavdelingene (9).
Røntgenutstyr og røntgenundersøkelser i perioden fra 1930 til 1970
Skjelettundersøkelser var den viktigste og ofte den eneste røntgenvirksomhet i årene 1895 til 1920. Fra 1929 til 1945 fikk de fleste røntgenavdelinger ved norske sykehus moderne utstyr. I denne perioden var det flest undersøkelser av skjelett, thorax og fordøyelseskanalen (1). I 1920-30årene ble universalstativ anskaffet for gjennomlysning, og utvikling og bruk av positive og negative kontrastmidler muliggjorde framstilling av kroppens hulrom. Lipidol ble benyttet til bronkografi, salpingografi, urethrocystografi og myelografi (1). Gjennomlysning ga interessante opplysninger, særlig om hjertet, lunger, nyrer, blære og gastrointerstinaltraktus. Ved installasjon av Lysholms skallebord ble undersøkelser av kraniet og ansiktsskjelett forbedret. Planigrafi ble utviklet i 1930-årene og angiografi i 1950-årene. Luftencefalografi var en undersøkelse der hjernens ventrikler ble fylt med luft (1). I 1960-årene ble bildeforsterkerskjermene innført slik at gjennomlysningsarbeid kunne foregå i dagslys (1).
Planlegging av radiografutdanning
Den raske utviklingen innen radiografi i 1960-årene var forbundet med sosiologiske og teknologiske endringer etter andre verdenskrig (10). Nye undersøkelsesmetoder førte til at flere pasienter enn tidligere kunne undersøkes. Det var stor mangel på personale som kunne betjene apparaturen (11), og det meldte seg behov for personale med særegen teknologisk helsefaglig kompetanse. Avisen Verdens Gang skriver i 1946 at sykepleierskemangelen i Norge er katastrofal (12). Overlege Heimbeck skriver at kun et mindretall av sykepleierskene blir ved sykesengen, det store flertallet forlater sykepleien og blir blant annet laboratorie-, operasjons- og røntgensykepleiersker. Heimbeck stiller spørsmål ved om disse stillingene med fordel kan besettes av ikke-sykepleiersker.
Overlege Ragnar Steinert foreslo på årsmøte for radiologer i 1962 å opprette en utdanning for radiografer (13). Steinert hadde erfaring fra svenske og amerikanske røntgenavdelinger, og hans argumenter var knyttet til mangelen på røntgensykepleiere og at røntgenarbeidet var blitt mer automatisert og teknifisert.
Forslaget vakte liten interesse og kom ikke opp til votering. Enkelte av Steinerts kolleger mente at radiografer ikke ville være tilstrekkelig hjelp (13). På årsmøte i 1968 tok Steinert på nytt opp forslaget om utdannelse (13). Situasjonen var endret ved at røntgensykepleiermangelen var blitt mer prekær. Steinert hevdet at tre års arbeid ved sykesengen før røntgenspesialiseringen var sløsing med tid. Han mente at ett års spesialisering på røntgenavdeling uten noen form for systematisk skole for sykepleierne var utilstrekkelig (13). Andre land som Sverige, Danmark, Finland, Nederland, England, Sveits og USA utdannet radiografer. Steinert ønsket å skape en ny yrkesgruppe med høy teoretisk og praktisk kunnskap i radiologi samtidig som det måtte unngås at det ble en maktkamp mellom røntgensy
Gå til medietMålsetting med studien: Å få økt innsikt i radiografenes historie og skape interesse for sammenhenger mellom fortid og nåtid.
Problemstilling: Hva vekket interessen om å søke den nye radiografutdannelsen og hvordan forløp oppstarten av utdanningen?
Materiale og metode: En kvalitativ studie basert på intervjuer med fem radiografer, én røntgensykepleier og ulike dokumenterte kilder om planlegging og oppstart av radiografutdanningen.
Resultater: Det som tiltrakk søkernes oppmerksomhet, var kombinasjon teknikk og helsefag, eller ønske om kompetanseheving blant de som arbeidet i røntgenavdelinger eller med stråleterapi. Oppstarten av utdanningen var krevende i form av mangel på materiell, personell, og å få praksisplasser og oppfølging til radiografelevene ved HELEN EGESTAD, INSTITUTT FOR HELSEOG OMSORGSFAG, UIT NORGES ARKTISKE UNIVERSITET
INNLEDNING
Oslo kommunale røntgenografskole var Norges første radiografskole. Den ble opprettet høsten 1969. Det første kullet startet januar 1970 (1). Denne artikkelen setter søkelys på oppstarten av utdanningen.
Historisk bakteppe
Wilhelm Conrad Røntgen oppdaget
somatiske avdelinger. Radiografelevene ble nedprioritert i forhold til sykepleieelever i klinisk praksis.
Konklusjon: Det var skepsis blant radiologer og sykepleiere om hvorvidt sykepleiekompetansen til radiografene ville bli tilfredsstillende. Tross intensjonen om at den nye yrkesgruppen skulle ha samme funksjon som røntgensykepleiere, ble det ikke lagt til rette for at radiografelever kunne opparbeide seg sykepleiekompetanse. Utdanningen la opp til at radiografene skulle ha delt jurisdiksjon med sykepleierne, mens røntgensykepleierne ønsket å beholde sykepleie som egen jurisdiksjon.
Summary
Introduction: Radiography is a relatively new profession where documentation of history and the professions development in Norway is limited. The first radiographers in Norway were educated in the early 1970s. The reason for starting the education was lack of X-ray assistants, poor recruitment of nurses, and other countries in Western Europe offered study programmes in radiography.
Objective: To focus on the history of radiographers and create interest in connections between past and present. Research question: What were the causes that led to the interest for the new
røntgenstrålene ved en tilfeldighet 8. november 1895. I Norge ble leger tidlig oppmerksom på at dette var et nyttig hjelpemiddel for å påvise skader, sykelige tilstander eller metalliske fremmedlegemer i kroppen (2). Diakonisseanstaltens sygehus Lovisenberg fikk sitt første røntgenapparat i 1898 og Rikshospitalet i 1898 (2). I den første tiden utførte legene røntgenundersøkelsene, ofte sammen med en assistent. Assistentene var vanligvis fotografer, ingeniører eller kjemikere (1). Etter hvert kom sykepleierne inn som assistenter for legene, og fra 1912 var det
radiography education and how did the education proceed?
Material and method: A qualitative study based on interviews with five radiographers, one X-ray nurse and different documented sources regarding planning and starting the radiography education.
Results: The combination of technology and healthcare or a wish to increase competence, were deciding factors for the students who chose radiography education. The first school experienced lack of materials, personnel, and practice at somatic departments. Radiography students had low priority compared to nursing students in clinical practice placement.
Conclusion: Radiologists and X-ray nurses were sceptical to the radiography profession`s level of nursing competence. Despite the intention that radiographers should have the same function as X-ray nurses, radiography students did not receive adequate supervision in nursing competence. The education provided that radiographers should have shared jurisdiction with the X-ray nurses, while the X-ray nurses wanted to keep nursing as their own jurisdiction.
Nøkkelord: historie, radiograf, radiografutdannelse, røntgensykepleier
vanlig at sykepleierne utførte det praktiske arbeidet med pasienter, apparatur og bildeframkalling (1). Legen tolket bildene, diagnostiserte og formidlet resultatene til pasienter eller legekolleger. Røntgenapparatene var enkle. De besto av et glassrør, likestrømkilde, avbryter, spenningsinduktor, fluorescerende skjerm og fotografiske plater (1). Røntgenarbeidet var ikke ufarlig på grunn av at det ble benyttet høyspent strøm med manglende skjerming, giftige gasser ble utviklet av apparaturen, og strålingen førte til stråleskader. Strålehygienen var ikke tilfredsstillende. Før 1945 var det vanlig at det var flere undersøkelsesbord på samme rom (3). Mange pasienter skulle undersøkes, og det var ikke alltid personalet og andre pasienter var utenfor rommet når røntgenbildene ble tatt (3).
Før 1940 var det ingen organisert undervisning for sykepleierne (1). Mer rutinerte sykepleiere og leger i avdelingen sto for opplæringen (3). Den tilfeldige opplæringen var ikke tilstrekkelig, og fra 1940 ble det startet åtte måneders opplæring for sykepleiere, som i hovedsak besto av praksis. Opplæringen var utarbeidet ved Rikshospitalet og ble gjennomført ved flere sykehus (1). Etter andre verdenskrig økte den materielle velstanden, og sykehusene kunne kjøpe nytt teknologisk utstyr til røntgenavdelingene. Etter noen år ble opplæringen ansett som utilstrekkelig på grunn av den radiologiske utviklingen (4). Røntgensykepleierne stiftet egen landsgruppe i Sykepleieforbundet i 1969 (5) og startet fire måneders opplæringskurs på fulltid i januar 1971. Bakgrunnen til oppstart av kurset var å gi sykepleierne større innsikt i det teoretiske grunnlag i arbeidet de utførte, større personlig sikkerhet og mulighet til kyndig veiledning av spesialelever og hjelpepersonell (6). Kurset ble omtalt som «overbyggingskurs» og omfattet: anatomi, fysiologi, røntgendiagnostikk, røntgenterapi, administrasjon, pedagogikk, psykologi m.m. (7). Overbyggingskursene ble gjennomført fram til 1989 da Helsedirektoratet ba Norsk Sykepleierforbund om ikke å iverksette flere kurs (7). Norsk Sykepleieforbunds landsgruppe for røntgensykepleiere nedsatte et utvalg i 1988 som skulle vurdere behovet for en videreutdanning i røntgensykepleie. Utvalget utarbeidet en rammeplan for videreutdanning i røntgensykepleie og konkluderte med at røntgensykepleiere var best kvalifisert til å yte sykepleie til pasientene som ivaretar pasientenes krav til sikkerhet, kvalitet og effektivitet i røntgenavdelingen (8). Til tross for press fra Sykepleierforbundet og møter i Helsedirektoratet og Sosialdepartementet ble det ikke gitt offentlig støtte til å starte videreutdanning i røntgensykepleie. Helsemyndighetene hevdet at utdannede sykepleiere burde ha sitt arbeid ved sykesengen, og at annet spesialutdannet personale skulle overta arbeidet ved røntgenavdelingene (9).
Røntgenutstyr og røntgenundersøkelser i perioden fra 1930 til 1970
Skjelettundersøkelser var den viktigste og ofte den eneste røntgenvirksomhet i årene 1895 til 1920. Fra 1929 til 1945 fikk de fleste røntgenavdelinger ved norske sykehus moderne utstyr. I denne perioden var det flest undersøkelser av skjelett, thorax og fordøyelseskanalen (1). I 1920-30årene ble universalstativ anskaffet for gjennomlysning, og utvikling og bruk av positive og negative kontrastmidler muliggjorde framstilling av kroppens hulrom. Lipidol ble benyttet til bronkografi, salpingografi, urethrocystografi og myelografi (1). Gjennomlysning ga interessante opplysninger, særlig om hjertet, lunger, nyrer, blære og gastrointerstinaltraktus. Ved installasjon av Lysholms skallebord ble undersøkelser av kraniet og ansiktsskjelett forbedret. Planigrafi ble utviklet i 1930-årene og angiografi i 1950-årene. Luftencefalografi var en undersøkelse der hjernens ventrikler ble fylt med luft (1). I 1960-årene ble bildeforsterkerskjermene innført slik at gjennomlysningsarbeid kunne foregå i dagslys (1).
Planlegging av radiografutdanning
Den raske utviklingen innen radiografi i 1960-årene var forbundet med sosiologiske og teknologiske endringer etter andre verdenskrig (10). Nye undersøkelsesmetoder førte til at flere pasienter enn tidligere kunne undersøkes. Det var stor mangel på personale som kunne betjene apparaturen (11), og det meldte seg behov for personale med særegen teknologisk helsefaglig kompetanse. Avisen Verdens Gang skriver i 1946 at sykepleierskemangelen i Norge er katastrofal (12). Overlege Heimbeck skriver at kun et mindretall av sykepleierskene blir ved sykesengen, det store flertallet forlater sykepleien og blir blant annet laboratorie-, operasjons- og røntgensykepleiersker. Heimbeck stiller spørsmål ved om disse stillingene med fordel kan besettes av ikke-sykepleiersker.
Overlege Ragnar Steinert foreslo på årsmøte for radiologer i 1962 å opprette en utdanning for radiografer (13). Steinert hadde erfaring fra svenske og amerikanske røntgenavdelinger, og hans argumenter var knyttet til mangelen på røntgensykepleiere og at røntgenarbeidet var blitt mer automatisert og teknifisert.
Forslaget vakte liten interesse og kom ikke opp til votering. Enkelte av Steinerts kolleger mente at radiografer ikke ville være tilstrekkelig hjelp (13). På årsmøte i 1968 tok Steinert på nytt opp forslaget om utdannelse (13). Situasjonen var endret ved at røntgensykepleiermangelen var blitt mer prekær. Steinert hevdet at tre års arbeid ved sykesengen før røntgenspesialiseringen var sløsing med tid. Han mente at ett års spesialisering på røntgenavdeling uten noen form for systematisk skole for sykepleierne var utilstrekkelig (13). Andre land som Sverige, Danmark, Finland, Nederland, England, Sveits og USA utdannet radiografer. Steinert ønsket å skape en ny yrkesgruppe med høy teoretisk og praktisk kunnskap i radiologi samtidig som det måtte unngås at det ble en maktkamp mellom røntgensy
