Hold Pusten
20.09.2023
Sammendrag Innledning: Deltakelse i aktiviteter som bidrar til kontinuerlig profesjonell kompetanseutvikling (KPK) er viktig for å kunne utføre et forsvarlig radiograffaglig arbeid i stadig utvikling.
... Denne studien undersøker norske radiografer og stråleterapeuters innstilling til KPK-aktiviteter, hvilke KPK-tilbud de opplever at de tilbys, og hvorvidt dette tilbudet harmonerer med deres holdninger og forventninger. Materiale og metode: I alt 136 radiografer og stråleterapeuter besvarte et digitalt spørreskjema våren 2022. I tillegg til deskriptive frekvensanalyser ble det gjennomført faktoranalyser for å identifisere mulige latente dimensjoner i materialet. Resultater: Svarene reflekterte at totalt 96% av respondentene har en positiv innstilling til KPK-aktiviteter, samtidig som 75% oppga at høyt arbeidspress var til hinder for dette i arbeidshverdagen. I alt 57% oppga at de aldri tok etterutdanning eller sjeldnere enn hvert 4. år. Tre underliggende faktorer ble identifisert, hvorav «Tilfredshet med arbeidsgivers innsats for KPK» hadde en negativ gjennomsnittsscore (-1.7 [-11?11]), bortsett fra blant stråleterapeutene. Det var statistisk signifikante, positive korrelasjoner mellom denne faktoren og muligheten til å delta på KPK-aktiviteter i arbeidstiden (r=0.421-0.528, p
Innledning
Over tid er radiografers grunnutdanning alene sjelden tilstrekkelig til å kunne yte optimale bildediagnostiske tjenester i takt med den medisinsk-teknologiske utviklingen. Eksempelvis vil økt bruk av hybride avbildningsteknikker og etableringen av protonbehandling som nasjonalt behandlingstilbud skape et betydelig behov for ny og oppdatert kunnskap (1, 2). For å ivareta ønsket tjenestekvalitet og god pasientsikkerhet spiller derfor et jevnlig vedlikehold av faglig kompetanse en sentral rolle i radiografer og stråleterapeuters arbeid.
Kontinuerlig profesjonell kompetanseutvikling (KPK) defineres ofte som systematisk vedlikehold, forbedring og utvidelse av kunnskap og ferdigheter, og utvikling av personlige egenskaper som er nødvendige for å utføre faglige og tekniske oppgaver gjennom utøverens arbeidsliv (3).
Selv om graden av systematikk og innhold er omdiskutert (1), er det enighet om at KPK inkluderer aktiviteter som sikter mot faglig påfyll, oppdatering og vedlikehold i form av etterutdanning, og videreutdanning som leder til ny formell kompetanse (4). Dessuten kan KPK være en naturlig del av arbeidet ved at ansatte selv stimuleres til vedlikehold og styrking av faglige kunnskaper og ferdigheter når egen kompetanse oppleves utilstrekkelig (5). Her rettes søkelys først og fremst mot aktiviteter som i sum inngår i en livslang profesjonell lærings- og utviklingsprosess, og i mindre grad mot planleggingsarbeidet på systemnivå. KPK-aktiviteter omfatter derfor både faglige diskusjoner på arbeidsplassen, fagutviklings- og etterutdanningsaktiviteter (interne kurs og seminarer i regi av arbeidsgiver, eksterne kurs, kongresser og presentasjoner og lignende) samt studiepoenggivende emner ved universitet eller høgskole.
Det er tidligere dokumentert at radiografer er positive til KPK (6,7), og at nyutdannede vurderer det som svært viktig, eller kritisk, for yrkesutøvelsen (7). Det er også kjent at KPK bidrar til organisatorisk effektivitet og tjenestekvalitet, og til individuell jobbtilfredshet, selvrealisering og tilhørighet til arbeidet (8,9). Blant annet er det vist at faglig selvtillit og kompetanse blant MR- og CT-radiografer vokser med videreutdanningstilbudet de får (10). Derimot er manglende mulighet til faglig progresjon identifisert som en utfordring når det gjelder radiografers tilbøyelighet til å forbli i stillingen (11). For sjelden oppdatering kan dessuten gå utover den bildediagnostiske kvaliteten: Selv ved obligatorisk regelmessig kursing hvert tredje år er det observert at erfarne mammografiradiografer viser dårligere posisjoneringskvalitet sammenliknet med radiografer med mindre enn tre års yrkeserfaring (12). Også stråleterapeuter har rapportert at muligheten for kontinuerlig utvikling av ferdigheter i tråd med teknologisk utvikling og ny praksis er avgjørende for jobbtilfredsheten (13), og at godt planlagt KPK kan redusere faren for utbrenthet (14).
I Norge har radiografer og stråleterapeuter plikt til å holde seg faglig oppdatert (15,16). Samtidig er arbeidsgiver pålagt å tilrettelegge for at de kan utføre forsvarlig arbeid (17). Ansvaret ligger altså hos begge parter, men forutsetter både at arbeidsgiver legger til rette for det, og at profesjonsutøverne selv etterspør og benytter seg av tilbud som finnes (18,19). Tidligere studier antyder imidlertid at KPK kan hindres av individuelle barrierer relatert til motivasjon, økonomi, avstand til lærested og tid (7,20). Strukturelle barrierer kan være dårlig kjennskap til KPK-mulighetene, bemanningsproblemer, få studiedager eller lite støtte i ledelsen (20). En norsk rapport viste at 61% av norske radiografer hadde deltatt på kurs eller etter- og videreutdanning de siste to årene, og som i tidligere studier ble manglende deltakelse forklart med ledelsens prioritering (21).
En utfordring for radiografer og stråleterapeuter er dessuten at automatiserte arbeidsoppgaver tilsynelatende skaper mindre behov for den enkelte yrkesutøvers profesjonelle kunnskap (21). Det kan også være av betydning at de forholder seg strengt til standardiserte rutiner og prosedyrer. Et rutinepreget arbeid med søkelys på produksjon kan begrense radiografens handlingsrom (22) og arbeidsplassautonomi (5), og utfordre ansvaret man har for å delta i KPK-aktiviteter. Braathen og Oppegård (21) antyder at radiografer opplever mindre selvbestemmelse enn øvrige yrkesgrupper i Norge, og at ytre press og stramme timeplaner medfører mindre kontroll over egen arbeidshverdag.
Hensiktsmessig KPK forutsetter altså at ansattes holdninger og strukturelle rammer harmonerer. Mange norske helseforetak har sentrale strategier for KPK (for eksempel (23)), men uten profesjonsspesifikke retningslinjer må avdelingene selv gjøre prioriteringene. Ettersom slike planer ikke kan baseres utelukkende på erfaringer fra miljøer med sterkere tradisjoner for KPK enn tilfellet er i Norge, trengs mer kunnskap om hvordan norske radiografer og stråleterapeuter forholder seg til KPK. Hensikten med denne studien er derfor å studere norske radiografer og stråleterapeuters innstilling til KPK-aktiviteter, hvilke KPK-tilbud de opplever at de tilbys, og hvorvidt dette tilbudet harmonerer med deres holdninger og forventninger.
Metode og materiale
Studien er basert på data fra et digitalt spørreskjema for yrkesaktive radiografer og stråleterapeuter i Norge, våren 2022. Det ble distribuert gjennom NFRs Facebook-sider og nyhetsbrev, samt en direkteutsendelse via avdelingsledere innenfor bildediagnostikk og stråleterapi. Totalt ble 1358 medlemmer nådd via Facebook, mens nyhetsbrevet gikk ut til 2945 mottakere. I tillegg fikk 578 radiografer og stråleterapeuter invitasjon via egne seksjons- eller avdelingsledere. Skjemaet var relevant kun for radiografer og stråleterapeuter i klinikk, og basert på antall sysselsatte radiografer i den norske spesialisthelsetjenesten (24) er det estimert at 4,6% av disse besvarte undersøkelsen.
Spørreskjemaet er inspirert av spørsmål i tidligere studier (21,6) og ble utarbeidet delvis i samarbeid med Norsk Radiografforbund. En pilottest ble utført på radiograf. Innledende spørsmål omhandlet utdanningsbakgrunn og arbeidssituasj
Gå til medietInnledning
Over tid er radiografers grunnutdanning alene sjelden tilstrekkelig til å kunne yte optimale bildediagnostiske tjenester i takt med den medisinsk-teknologiske utviklingen. Eksempelvis vil økt bruk av hybride avbildningsteknikker og etableringen av protonbehandling som nasjonalt behandlingstilbud skape et betydelig behov for ny og oppdatert kunnskap (1, 2). For å ivareta ønsket tjenestekvalitet og god pasientsikkerhet spiller derfor et jevnlig vedlikehold av faglig kompetanse en sentral rolle i radiografer og stråleterapeuters arbeid.
Kontinuerlig profesjonell kompetanseutvikling (KPK) defineres ofte som systematisk vedlikehold, forbedring og utvidelse av kunnskap og ferdigheter, og utvikling av personlige egenskaper som er nødvendige for å utføre faglige og tekniske oppgaver gjennom utøverens arbeidsliv (3).
Selv om graden av systematikk og innhold er omdiskutert (1), er det enighet om at KPK inkluderer aktiviteter som sikter mot faglig påfyll, oppdatering og vedlikehold i form av etterutdanning, og videreutdanning som leder til ny formell kompetanse (4). Dessuten kan KPK være en naturlig del av arbeidet ved at ansatte selv stimuleres til vedlikehold og styrking av faglige kunnskaper og ferdigheter når egen kompetanse oppleves utilstrekkelig (5). Her rettes søkelys først og fremst mot aktiviteter som i sum inngår i en livslang profesjonell lærings- og utviklingsprosess, og i mindre grad mot planleggingsarbeidet på systemnivå. KPK-aktiviteter omfatter derfor både faglige diskusjoner på arbeidsplassen, fagutviklings- og etterutdanningsaktiviteter (interne kurs og seminarer i regi av arbeidsgiver, eksterne kurs, kongresser og presentasjoner og lignende) samt studiepoenggivende emner ved universitet eller høgskole.
Det er tidligere dokumentert at radiografer er positive til KPK (6,7), og at nyutdannede vurderer det som svært viktig, eller kritisk, for yrkesutøvelsen (7). Det er også kjent at KPK bidrar til organisatorisk effektivitet og tjenestekvalitet, og til individuell jobbtilfredshet, selvrealisering og tilhørighet til arbeidet (8,9). Blant annet er det vist at faglig selvtillit og kompetanse blant MR- og CT-radiografer vokser med videreutdanningstilbudet de får (10). Derimot er manglende mulighet til faglig progresjon identifisert som en utfordring når det gjelder radiografers tilbøyelighet til å forbli i stillingen (11). For sjelden oppdatering kan dessuten gå utover den bildediagnostiske kvaliteten: Selv ved obligatorisk regelmessig kursing hvert tredje år er det observert at erfarne mammografiradiografer viser dårligere posisjoneringskvalitet sammenliknet med radiografer med mindre enn tre års yrkeserfaring (12). Også stråleterapeuter har rapportert at muligheten for kontinuerlig utvikling av ferdigheter i tråd med teknologisk utvikling og ny praksis er avgjørende for jobbtilfredsheten (13), og at godt planlagt KPK kan redusere faren for utbrenthet (14).
I Norge har radiografer og stråleterapeuter plikt til å holde seg faglig oppdatert (15,16). Samtidig er arbeidsgiver pålagt å tilrettelegge for at de kan utføre forsvarlig arbeid (17). Ansvaret ligger altså hos begge parter, men forutsetter både at arbeidsgiver legger til rette for det, og at profesjonsutøverne selv etterspør og benytter seg av tilbud som finnes (18,19). Tidligere studier antyder imidlertid at KPK kan hindres av individuelle barrierer relatert til motivasjon, økonomi, avstand til lærested og tid (7,20). Strukturelle barrierer kan være dårlig kjennskap til KPK-mulighetene, bemanningsproblemer, få studiedager eller lite støtte i ledelsen (20). En norsk rapport viste at 61% av norske radiografer hadde deltatt på kurs eller etter- og videreutdanning de siste to årene, og som i tidligere studier ble manglende deltakelse forklart med ledelsens prioritering (21).
En utfordring for radiografer og stråleterapeuter er dessuten at automatiserte arbeidsoppgaver tilsynelatende skaper mindre behov for den enkelte yrkesutøvers profesjonelle kunnskap (21). Det kan også være av betydning at de forholder seg strengt til standardiserte rutiner og prosedyrer. Et rutinepreget arbeid med søkelys på produksjon kan begrense radiografens handlingsrom (22) og arbeidsplassautonomi (5), og utfordre ansvaret man har for å delta i KPK-aktiviteter. Braathen og Oppegård (21) antyder at radiografer opplever mindre selvbestemmelse enn øvrige yrkesgrupper i Norge, og at ytre press og stramme timeplaner medfører mindre kontroll over egen arbeidshverdag.
Hensiktsmessig KPK forutsetter altså at ansattes holdninger og strukturelle rammer harmonerer. Mange norske helseforetak har sentrale strategier for KPK (for eksempel (23)), men uten profesjonsspesifikke retningslinjer må avdelingene selv gjøre prioriteringene. Ettersom slike planer ikke kan baseres utelukkende på erfaringer fra miljøer med sterkere tradisjoner for KPK enn tilfellet er i Norge, trengs mer kunnskap om hvordan norske radiografer og stråleterapeuter forholder seg til KPK. Hensikten med denne studien er derfor å studere norske radiografer og stråleterapeuters innstilling til KPK-aktiviteter, hvilke KPK-tilbud de opplever at de tilbys, og hvorvidt dette tilbudet harmonerer med deres holdninger og forventninger.
Metode og materiale
Studien er basert på data fra et digitalt spørreskjema for yrkesaktive radiografer og stråleterapeuter i Norge, våren 2022. Det ble distribuert gjennom NFRs Facebook-sider og nyhetsbrev, samt en direkteutsendelse via avdelingsledere innenfor bildediagnostikk og stråleterapi. Totalt ble 1358 medlemmer nådd via Facebook, mens nyhetsbrevet gikk ut til 2945 mottakere. I tillegg fikk 578 radiografer og stråleterapeuter invitasjon via egne seksjons- eller avdelingsledere. Skjemaet var relevant kun for radiografer og stråleterapeuter i klinikk, og basert på antall sysselsatte radiografer i den norske spesialisthelsetjenesten (24) er det estimert at 4,6% av disse besvarte undersøkelsen.
Spørreskjemaet er inspirert av spørsmål i tidligere studier (21,6) og ble utarbeidet delvis i samarbeid med Norsk Radiografforbund. En pilottest ble utført på radiograf. Innledende spørsmål omhandlet utdanningsbakgrunn og arbeidssituasj
