Arkitektur N
11.04.2018
Romsås var en helhetlig planlagt bydel, der arkitektene skulle styre unna feilene fra de andre drabantbyene. Det skulle bli en hardere kamp enn de først hadde trodd.
Snøen har stanset Frognerseterbanen og jeg har hoppet i en drosje som suser oppover Holmenkollåsen. Målet for reisen er en stor, rød funkisvilla fra 1960-tallet ved Holmenkollrestauranten, og jeg priser meg lykkelig over at intervjuobjektet bor i en så bemidlet del av byen at den ganske lange stien opp til husets inngangsparti har varmekabler.
I denne villaen bor arkitekt Randi Elise Klippgen Bang, 87 år i år, og en av arkitektene bak drabantbyen Romsås. Hun møter meg i døren, tar kåpen min og henviser meg til en av to røde sofaer, hvilken kan jeg velge selv. Hun kan fortsatt forsere trappene fra gangen opp til stuen, men de gir henne noe å bryne seg på.
- Romsås, det vil du altså snakke med meg om.
Klippgen er skeptisk. Hun var jo bare én av arkitektene, den eneste dama blant en skokk med herremenn som sikkert tok stor plass i ethvert rom de entret. Nettopp derfor, tenker jeg. Og jeg skal heller ikke legge skjul på at vi i redaksjonen har lett lenge etter intervjuobjekter med helsen i behold.
- Det er ikke alt jeg husker, altså, bedyrer Klippgen.
Stuen hos Klippgen er mørk, selv om snøkaoset utenfor er godt synlig gjennom de store vinduene. En liten leselampe er eneste lyskilde i rommet. Veggene er fulle av malerier og salongbordene av bøker og aviser, pent og ryddig i stabler. Her inne er det plass til flere sittegrupper og et vell av bokhyller.
På andre siden av byen, bak Vetta- og Grefsenkollene, bor folk i ganske andre hjem. Høyt over Trondheimsveien ut av Oslo, så høyt at busstoppet der nede heter Romsåsfoten, rager drabantbyen Romsås. Utskjelt av samfunnet, elsket av beboerne, foreviget i norsk litteraturhistorie av Dag Solstad. Store blokker mellom furu og gran har gitt bolig til omtrent 7000 mennesker, tett på Lillomarka.
Det var i Groruddalen de første norske drabantbyene dukket opp. I 1949 bodde det 40 000 mennesker i dalen og 30 år senere var tallet økt til 195 000, over 40 prosent av Oslos befolkning. Oslo kommunes generalplan av 1950, bygget på sammenslåingen av Oslo og Aker i 1948, la opp til utstrakt boligbygging i området. Moroa startet på Lambertseter. Planleggerne ville skape nye bysamfunn, hadde for dårlig plass til å lage ny villabebyggelse og så på det hele som en arena for sosial og kulturell eksperimentering. Bolignøden skulle tilsi at de nye bysamfunnene ble hjem for folk fra alle mulige sosiale lag, men det var først og fremst barnefamilier og unge par som flyttet inn. Og de tilhørte stort sett lavere middelklasse. Mange steder kom velferdstilbudene som skulle binde drabantbyens innbyggere sammen til for sent, og bysamfunnene ble i så måte bare halvferdige.
En ny plan
I 1962 ble det laget en plan for hvordan det 900 mål store området på
Gå til medietI denne villaen bor arkitekt Randi Elise Klippgen Bang, 87 år i år, og en av arkitektene bak drabantbyen Romsås. Hun møter meg i døren, tar kåpen min og henviser meg til en av to røde sofaer, hvilken kan jeg velge selv. Hun kan fortsatt forsere trappene fra gangen opp til stuen, men de gir henne noe å bryne seg på.
- Romsås, det vil du altså snakke med meg om.
Klippgen er skeptisk. Hun var jo bare én av arkitektene, den eneste dama blant en skokk med herremenn som sikkert tok stor plass i ethvert rom de entret. Nettopp derfor, tenker jeg. Og jeg skal heller ikke legge skjul på at vi i redaksjonen har lett lenge etter intervjuobjekter med helsen i behold.
- Det er ikke alt jeg husker, altså, bedyrer Klippgen.
Stuen hos Klippgen er mørk, selv om snøkaoset utenfor er godt synlig gjennom de store vinduene. En liten leselampe er eneste lyskilde i rommet. Veggene er fulle av malerier og salongbordene av bøker og aviser, pent og ryddig i stabler. Her inne er det plass til flere sittegrupper og et vell av bokhyller.
På andre siden av byen, bak Vetta- og Grefsenkollene, bor folk i ganske andre hjem. Høyt over Trondheimsveien ut av Oslo, så høyt at busstoppet der nede heter Romsåsfoten, rager drabantbyen Romsås. Utskjelt av samfunnet, elsket av beboerne, foreviget i norsk litteraturhistorie av Dag Solstad. Store blokker mellom furu og gran har gitt bolig til omtrent 7000 mennesker, tett på Lillomarka.
Det var i Groruddalen de første norske drabantbyene dukket opp. I 1949 bodde det 40 000 mennesker i dalen og 30 år senere var tallet økt til 195 000, over 40 prosent av Oslos befolkning. Oslo kommunes generalplan av 1950, bygget på sammenslåingen av Oslo og Aker i 1948, la opp til utstrakt boligbygging i området. Moroa startet på Lambertseter. Planleggerne ville skape nye bysamfunn, hadde for dårlig plass til å lage ny villabebyggelse og så på det hele som en arena for sosial og kulturell eksperimentering. Bolignøden skulle tilsi at de nye bysamfunnene ble hjem for folk fra alle mulige sosiale lag, men det var først og fremst barnefamilier og unge par som flyttet inn. Og de tilhørte stort sett lavere middelklasse. Mange steder kom velferdstilbudene som skulle binde drabantbyens innbyggere sammen til for sent, og bysamfunnene ble i så måte bare halvferdige.
En ny plan
I 1962 ble det laget en plan for hvordan det 900 mål store området på
