- Dette skal dere få betale for, hører jeg USAs president Biden si på TV. Han fremholder at USA ikke vil tilgi, etter at minst tolv amerikanske soldater mistet livet i terrorangrepet mot flyplassen i Kabul.
Sinnet bobler i meg:
Hva med de flere hundre afghanerne som ble drept og skadet. Hva med de 150 000 som er drept i krigen de siste to årtiene? Hva med de millioner som nå er på flukt?
De siste ukene har jeg snakket mye i mediene om den forferdelige utviklingen i hjemlandet mitt. En blanding av sinne og total håpløshet har preget livene til min familie og millioner av andre afghanere verden over.
Men, det er ikke oss det er synd på. Det er alle de som er igjen - i Afghanistan.
Bildet av den siste amerikanske soldaten som forlater Afghanistan er trykket i all verdens nettaviser, og jeg kjenner bare på en tomhet. Optimismen jeg følte da jeg landet i mine foreldres hjemland i 2015 er nå borte. Mange av mine venner har nå rømt landet. Selv reiste jeg allerede i januar, fordi volden ble for altomfattende. Nå får jeg sms-er og telefoner fra Doha, Washington og Dubai. Fra Tyskland, Frankrike og Canada. En av dem sier at Talibans maktovertagelse ikke bare har knust hjertet hennes - det har «knust noe
