NJF-magasinet
30.06.2021
I Oslo ligger fortsatt regjeringskvartalet i ruiner og minner om skadene etter terrorangrepet 22. juli 2011. På Utøya har man klart å bygge opp noe som gir håp til fremtidige generasjoner. Etter ti år, har de overlevende funnet ulike måter å takle katastrofen på. Møt noen av dem.
Dagen da alt knuste
To barn i barnevogn trilles inn i Arbeidsog inkluderingsdepartementet om ettermiddagen 22. juli 2011. Marte Grimstad har ferie og er bare kjapt innom jobben for å skrive ut billetter til Kaptein Sabeltann. På vei ut møter de sekretæren Hanne og ønsker god sommer. Marte og samboeren fortsetter ned gaten, mens Hanne blir med en avtroppende politisk rådgiver for å ta imot et nøkkelkort utenfor Høyblokka. Ti meter unna har noen satt igjen en hvit varebil.
- Jeg så trykkbølgen, som når lufta dirrer i varmen, forteller Grimstad, nå 43 år gammel. I 2011 arbeidet hun som saksbehandler. Hun og familien hennes befant seg 150 meter fra nullpunktet. Over alt rundt dem haglet knuste glassruter ned i gatene. Datteren hennes kaller det «dagen da alt knuste».
Kollegaen Hanne, en av åtte som ble drept av bomben, ble 30 år gammel. Ni mennesker ble livstruende eller alvorlig skadd. Mange flere ble påført fysiske og psykiske skader. Over 3000 hadde regjeringskvartalet som arbeidsplass, alle var mål for terroren.
Ved krateret
- Det er utrolig at gjenoppbygginga ikke har kommet lenger på ti år, sier Kristine Høgh (50), seniorrådgiver i Arbeids- og sosialdepartementet (ASD), og ser ut over det brede krateret som omgir restene av Høyblokka.
Lyden av trykkluftbor fyller sommerlufta. Gjennom anleggsporten skimtes stedet der jobben hennes lå, nå bare tom luft i skarp sol. Bomben fikk ekstra kraft siden den gikk av i Grubbegata, med høye hus tett i tett på hver side. Høgh var på hytta 22. juli, hennes siste feriedag. Da hun fikk komme inn i de utbombede lokalene et år senere, var hun overrasket over kaoset. Trykkbølgen hadde bøyd veggene ved kontorplassene. Siden har de flyttet rundt på flere adresser og skjermet seg bak lag på lag med sikkerhetssluser og låste dører.
- Vi har blitt mye mer observante i hverdagen, forteller sikkerhetsleder i ASD, Gard Kjølholt (58), - men minnet er kortvarig. Derfor må de stadig påminne om sikkerhetsholdninger, særlig digital sikkerhet.
Han skjuler dårlig sin frustrasjon over naboklagene som forsinket sikringen av Grubbegata. Det gjorde det mulig å kjøre inn 950 kilo eksplosiver i 2011.
Krigssone
- Vi endret oss, fra å være en freds-sikkerhetstjeneste, til å drive sikkerhet i krig, sier Almin Colakovic (40), sikkerhetsvakt og NTL-tillitsvalgt i Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon (DSS).
Han kom til Norge som flyktning fra Bosnia-krigen. Han hadde sett kaos og nedraste bygninger fra før. Han tror det skjermet ham fra det største sjokket. Før terroren ble mye av tiden avsatt til trening, brukt til å dekke inn vakter. Etterpå strammet de inn. Ansatte i vakttjenesten trener ofte på det politiet kaller PLIVO, pågående livstruende vold for å bli mentalt robuste i en akuttsituasjon. De mistet en kollega, en resepsjonist i Høyblokka. Hun rakk akkurat å melde ifra om den hensatte varebilen før det smalt.
- Vi hadde lenge meldt fra om varebilene som parkerte utenfor byggene. Det var mange følelser, mye sinne og frustrasjon, sier Colakovic.
De er fortsatt noen som møtes for å minnes kollegaen på årsdagen.
Samhold
- Vi ble veldig nære hverandre. Det var mye omsorg. Jobben betød like mye, men den overordnede betydningen ble sterkere etter angrepet: En statsforvaltning som sørger for et velfungerende samfunn, sier Kristine Høgh.
Sammen med Marte Grimstad overvar hun ret
Les opprinnelig artikkelTo barn i barnevogn trilles inn i Arbeidsog inkluderingsdepartementet om ettermiddagen 22. juli 2011. Marte Grimstad har ferie og er bare kjapt innom jobben for å skrive ut billetter til Kaptein Sabeltann. På vei ut møter de sekretæren Hanne og ønsker god sommer. Marte og samboeren fortsetter ned gaten, mens Hanne blir med en avtroppende politisk rådgiver for å ta imot et nøkkelkort utenfor Høyblokka. Ti meter unna har noen satt igjen en hvit varebil.
- Jeg så trykkbølgen, som når lufta dirrer i varmen, forteller Grimstad, nå 43 år gammel. I 2011 arbeidet hun som saksbehandler. Hun og familien hennes befant seg 150 meter fra nullpunktet. Over alt rundt dem haglet knuste glassruter ned i gatene. Datteren hennes kaller det «dagen da alt knuste».
Kollegaen Hanne, en av åtte som ble drept av bomben, ble 30 år gammel. Ni mennesker ble livstruende eller alvorlig skadd. Mange flere ble påført fysiske og psykiske skader. Over 3000 hadde regjeringskvartalet som arbeidsplass, alle var mål for terroren.
Ved krateret
- Det er utrolig at gjenoppbygginga ikke har kommet lenger på ti år, sier Kristine Høgh (50), seniorrådgiver i Arbeids- og sosialdepartementet (ASD), og ser ut over det brede krateret som omgir restene av Høyblokka.
Lyden av trykkluftbor fyller sommerlufta. Gjennom anleggsporten skimtes stedet der jobben hennes lå, nå bare tom luft i skarp sol. Bomben fikk ekstra kraft siden den gikk av i Grubbegata, med høye hus tett i tett på hver side. Høgh var på hytta 22. juli, hennes siste feriedag. Da hun fikk komme inn i de utbombede lokalene et år senere, var hun overrasket over kaoset. Trykkbølgen hadde bøyd veggene ved kontorplassene. Siden har de flyttet rundt på flere adresser og skjermet seg bak lag på lag med sikkerhetssluser og låste dører.
- Vi har blitt mye mer observante i hverdagen, forteller sikkerhetsleder i ASD, Gard Kjølholt (58), - men minnet er kortvarig. Derfor må de stadig påminne om sikkerhetsholdninger, særlig digital sikkerhet.
Han skjuler dårlig sin frustrasjon over naboklagene som forsinket sikringen av Grubbegata. Det gjorde det mulig å kjøre inn 950 kilo eksplosiver i 2011.
Krigssone
- Vi endret oss, fra å være en freds-sikkerhetstjeneste, til å drive sikkerhet i krig, sier Almin Colakovic (40), sikkerhetsvakt og NTL-tillitsvalgt i Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon (DSS).
Han kom til Norge som flyktning fra Bosnia-krigen. Han hadde sett kaos og nedraste bygninger fra før. Han tror det skjermet ham fra det største sjokket. Før terroren ble mye av tiden avsatt til trening, brukt til å dekke inn vakter. Etterpå strammet de inn. Ansatte i vakttjenesten trener ofte på det politiet kaller PLIVO, pågående livstruende vold for å bli mentalt robuste i en akuttsituasjon. De mistet en kollega, en resepsjonist i Høyblokka. Hun rakk akkurat å melde ifra om den hensatte varebilen før det smalt.
- Vi hadde lenge meldt fra om varebilene som parkerte utenfor byggene. Det var mange følelser, mye sinne og frustrasjon, sier Colakovic.
De er fortsatt noen som møtes for å minnes kollegaen på årsdagen.
Samhold
- Vi ble veldig nære hverandre. Det var mye omsorg. Jobben betød like mye, men den overordnede betydningen ble sterkere etter angrepet: En statsforvaltning som sørger for et velfungerende samfunn, sier Kristine Høgh.
Sammen med Marte Grimstad overvar hun ret
