Fagpressenytt

Lederen for Norsk Bibliotekforening har nettopp benektet at hun sitter med skuffer fulle av dikt - en av stereotypiene om bibliotekarer er jo at de er mislykkede forfattere. Nei, ikke et eneste dikt i skuffen har hun. Men kreativ er hun - både på sosiale medier og inne i hodet. Noen ganger går det fra hodet til Facebook på en-to-tre, og da kan hun bli misoppfattet.
- Jeg er observant. En venninne sa om meg at «du opplever mer på 20-bussen enn andre på jordomseiling», sier Mariann Schjeide. Hun begynner sporenstreks å fortelle om en busstur for omtrent et år siden. Hun satt rett bak en ung mann som chattet med kjæresten sin, og han hadde en stor skjerm og holdt den slik at hun hun ikke kunne unngå å se den. Dermed fikk hun med seg hele forløpet: Hvordan han fortalte henne at han var så glad i henne, men allikevel ville avslutte forholdet. Hvor fortvilet kjæresten ble - og hvordan hun stadig spurte om hvorfor. Alt unntatt hvordan det gikk til slutt.
- Jeg var så oppslukt at jeg satt på bussen en ekstra holdeplass, helt oppslukt av dette kjæresteforholdet som jeg hadde fått et lite blikk inn i. Hvordan tar hun dette, tenkte jeg. Begynner hun å gråte? Hvor sitter hun når hun får denne meldingen? Er hun på jobb?
Schjeide la ut historien på Facebook. Så begynte stormen.
- Jeg fikk så mye pepper for dette! Og ble så lei meg. Er du sånn som åpner andres post, var det en som ville vite. Men det var jo ikke sensasjonsmakeri! Det handlet ikke om grafsing. Jeg er bare interessert i mennesker, sier hun.

- Det er vel sånn mange forfattere gjør også, observerer mennesker, det har de i hvert fall fortalt meg... ?
- Hadde f eks Lars Saabye Christensen observert noen på bussen, hadde det vel vært regnet som research.

Vil bli likt
Jeg lurer på hva fortellingen om bussturen sier om Schjeides personlighet og spør et enkelt spørsmål:

- Hvem er du egentlig, kan du beskrive deg selv?
- Jeg er en som gjerne vil bli likt, sier hun. Svaret kommer superraskt, som alle Schjeides replikker. Hun unngår ikke vanskelige spørsmål og maler intet rosenrødt bilde av seg selv.
- Jeg gjør det ikke alltid enkelt for meg selv, og mange synes nok at jeg bare turer frem. Sånn er det ikke, men jeg er nok en person som ingen forholder seg nøytralt til. De fleste har nok en mening om meg. Det synes jeg er fint.

- Hva slags mening har de, tror du?
- Jeg kan godt tenke meg at det er som hun der eplekjekke. En besserwisser. Arrogant, en kultursnobb til og med. Men av farmoren min lærte jeg noe som det er godt å ta med seg i livet, og det er å le av seg selv. Jeg tar meg ikke så himla høytidelig. Jeg driter meg ut og går videre. Jeg er ikke en sånn Polyanna-type som tror at det bare er å tenke positivt så ordner alt seg, men jeg tror jeg er født med et lyst sinn.

- Men alt er ikke lyst i livet ditt heller?
- Jeg har mine mørke punkter. Mange sier: «Å , du er så åpen og direkte», men jeg er selektiv. Jeg forteller ikke alt, og ikke til alle. De sosiale mediene er min navlestreng, der er jeg personlig, men ikke privat. Jeg deler ikke vanskelige ting. Jeg skriver ikke visdomsord på glossy bakgrunn
Savnet
Mariann Schjeide forteller at hun mistet moren sin tidlig. Hun hadde nettopp fylt 20, og moren var bare 41 da hun døde av kreft. Hun beskriver en glad oppvekst i Ålesund, hvor hun og de to yngre søstrene fikk en for den tiden fri oppdragelse. Men det var alltid mørke skyer i horisonten. Hun fikk tidlig ansvar, faren var selger og reiset mye og moren var stadig inne på Radiumshospitalet i Oslo. Fellesskapet mellom søstrene var sterkt. Nærheten til moren også, skjønt de var ifølge Mariann helt motsatt som ty