Det var en krig om menneskets egentlige natur, og om faglig hegemoni. Den startet på 1970-tallet, og har fortsatt helt opp til vår tid - ikke bare fordi biologene fikk revolusjonerende ny innsikt, men også fordi 1970-tallet var en ømskinnet tid, da folk var mer enn villig til å la seg krenke.
Individet
Vi kan starte historien på 1960-tallet. Det var fremdeles ikke veldig lenge siden annen verdenskrig, genetikken slet med sitt image, og alt som liknet en naturvitenskapelig vinkel på noe som helst menneskelig ble betraktet med stor skepsis. Ordet rase var forbudt, ordet rasist gikk på høy rotasjon.
Fullt forståelig, sett på bakgrunn av det som skjedde noen år tidligere.
Samtidig fortsatte biologien å utvikle seg. Den unge briten William Hamilton funderte over et problem som hadde ridd faget helt siden Darwins dager: Hvordan kan et insektsamfunn utvikle seg? Arbeiderbiene og ditto veps, humler og maur er alle hunner - de er hunner som har «frasagt» seg retten til å legge egg - og i stedet bruker sine liv på å hjelpe sin mor, dronningen, slik at hun kan legge millioner av dem.
Dersom evolusjonsteorien har rett i at det er individet som er evolusjonens enhet, at det er individet som sender gener videre, hvordan i all verden kan noe slikt utvikle seg? Hvordan kan bare ett individ formere seg, mens tusener andre er slaver?
Noen prøvde seg med gruppetenkning. Var forklaringen at en slik merkelig løsning gir arten en fordel? Det finnes argumenter for gruppeseleksjon, men problemet er alltid individet. Individet må også ha en fordel, ellers skjer ingenting. Det var ikke lett å se at arbeiderne har en fordel av å jobbe seg til døde for dronningens skyld.
Det egoistiske genet
Forklaringen var matematisk og genetisk, og ikke noe Darwin kunne ha forutsett uten kjennskap til gener og arv. På 1960-tallet oppdaget Hamilton en spesiell genetisk vri: En arbeider er mer i slekt med dronningens avkom, enn hun, altså arbeideren, ville ha vært med sitt eget. Dermed fantes det en evolusjonær logikk bak det tilsynelatende absurde: Arbeiderne førte flere gener videre ved å hjelpe dronningen med å legge egg.
Dermed var også grunnen lagt for sosiobiologien. Vi forsto snart at vi kan se evolusjonen fra genenes synsvinkel: Det egoistiske genet.
Og vi forsto «kin selection» - prinsippet om at blod er tykkere enn vann, den genetisk styrte tendens til å bry seg mer om egne enn andres unger.
Da noen foreslo at disse prinsippene også kan gjelde for mennesker, sa imidlertid «resten av verden» stopp.
sosiobiologi
Selve boka om sosiobiologi kom i 1975, skrevet av biologen Edward O Wilson. I 1978, på det årets møtet i AAAS - the American Association for the Advancement of Science - ble Wilson angrepet på talerstolen. Fyrop og nazibeskyldninger haglet, det var plakater med hakekors. Demonstrantene entret podiet, en skadet og gipset Wilson kom seg ikke unna, og fikk vannkaraffelen tømt i hodet, til slagordet «Wilson - you're all wet!».
Wilson tok det med et forsert smil. Og h
