- Jo mer jeg tenker på dette argumentet, desto mindre liker jeg det. Mottakere foretrekker ofte andre typer hjelp enn kontanter. En årsak er at matpriser svinger, og folk kan foretrekke å få utdelt mat direkte for å ikke bli berørt av prissvingningene. I tillegg har fattige land ofte begrensede markeder, og mottakerne kan ikke nødvendigvis kjøpe det de trenger, sier Heath L. Henderson.
Henderson er økonomiprofessor ved Drake University i USA og en av redaktørene for tidsskriftet Journal of Human Development and Capabilities. Mye av forskningen hans handler om fattigdom og utvikling. For tiden holder han på med et bokprosjekt med arbeidstittelen The Poverty of Cash. Et hovedpoeng i boka vil bli at kontantbistand ofte ikke fungerer som tiltenkt.
- Folk liker som regel kontantoverføringer, og mange har bygget hele karrierer på det. Men det finnes gode argumenter mot å bruke det i bistanden som jeg ikke ser nevnt ofte nok. Det var derfor jeg bestemte meg for å skrive en bok om det, sier Henderson.
Når han snakker med Bistandsaktuelt har han akkurat ferdigstilt kapittelet som handler om forskning og evalueringer av kontantbistanden.
- Bevisene for at kontantoverføringer fungerer, er ikke så gode som folk tror, sier Henderson, og understreker at det er bruken av kontantoverføringer i langsiktig bistand han stiller seg mest kritisk til etter å ha studert litteraturen. Han mener derimot at kontantoverføringer kan være en effektivt måte å få ut nødhjelp i humanitære kriser.
Mer cash enn tidligere
Kontantoverføringer ble tatt i bruk på 90-tallet i Latin-Amerika. Utover 2000-tallet har slike programmer i økende grad blitt brukt av myndigheter, FN og bistandsorganisasjoner, før trenden eskalerte i 2021
