Det første jeg møter da jeg ankommer den internasjonale flyplassen Arturo Merino Benítez i Santiago, er en soldat med maskingevær. Det er en del av landets koronakontroll og virker voldsomt - ikke minst i et land som for bare få tiår siden var et militærdiktatur.
Og et land med en befolkning i ventemodus, som er tappet for krefter etter gatekamper, av å få frarøvet det normale selv flere måneder før koronaviruset kom og forandret hverdagen for hele verden. Da korona kom hadde Chile allerede levd under unntakstilstand i et halvt år. Chilenerne er fullstendig utmattet.
Det som begynte 18. oktober 2019, blir av mange kalt un estallido social - en sosial eksplosjon. Alle fornemmet at den var på vei - både folket og ekspertene så det komme - men de visste ikke nøyaktig hvor eller når - og da det skjedde, var det en eksplosjon. Lik noe naturkreftene driver frem. Noe uunngåelig.
Den ulmende misnøyen eksploderte og fikk det internasjonale samfunnets oppmerksomhet. Det om utløste protestene var at billettprisene på T-banen økte med 30 chilenske peso (omlag 35 norske øre). Men det handlet (selvfølgelig) ikke bare om billettprisene.
«No son 30 pesos, son 30 años / Det handler ikke om 30 pesos, men om 30 år!» slo en av parolene i demonstrasjonene fast
Det begynte med spontane demonstrasjoner blant skoleelever, studenter og også arbeidere, som blokkerte T-banestasjoner og satte det som er byens hovedtransportåre, ut av funksjon. Og det kom raskt til å handle om en generell misnøye med levekostnadene i Chile. Snart hadde protestene spredt seg til hele landet.
Perioden med militærdiktatur kaster fremdeles mørke skygger over dagens Chile. Under militærkuppet i 1973 ble daværende president Salvador Allende drept og Augusto Pinochet grep makten. Han ledet diktaturet frem til 1990.
Et hardhendt politi, eller soldater med maskingeværer i gatene gjenoppliver derfor voldsomme historiske minner.
En fredag ettermiddag i desember forbereder gatene i Santiago seg på dagens demonstrasjoner. Siden 18. oktober 2019 har det vært ukentlige demonstrasjoner i sentrum av hovedstaden. For mange har fredagsdemonstrasjonene vært en fast del av programmet det siste året.
En av dem er Juanita Millal, som er såkalt Lonko - leder for mapuchefolket i Santiago. Vi har funnet en rolig del av byens parker for å få snakke uforstyrret sammen. Eller, det var planen. Vi er flere kvartaler unna demonstrasjonen. Vi har nettopp startet intervjuet da den 62 år gamle urfolkslederen løper vekk. Politiet er på vei inn i parken. Jeg kan også merke tåregassen. Noen minutter senere kommer hun tilbake.
Hun har lite til overs for landets president, Sebastian Piñera:
- Jeg levde under Pinochets diktatur og nå lever jeg under Piñeras. Jeg vil kjempe til siste slutt. Jeg håper de ikke ødelegger øynene mine eller dreper meg, for jeg har fortsatt mye igjen å kjempe for.
Chiles president Sebastian Piñera
President i Chile fra 2010-2014 og fra 2018 til i dag. Han tilhører koalisjonen Chile Vamos.
Han er utdannet økonom og var på et tidspunkt én av Chiles tre rikeste.
Han har særlig slått seg opp på å fremme økonomisk utvikling i landet.
I forbindelse med protestene og d
