Publisert fredag 25. august 2023 - 10:14 Del på e-post
I løpet av sine tolv år som bistandsbyråkrat har Kjersti Lindøe jobbet med alt fra olje- og energisamarbeid i Mosambik, Somalia og Libanon til klima- og skogprosjekter i Amazonas og Kongo. Og de siste tre årene har hun jobbet ved ambassaden i Kampala. Å bo i en afrikansk storby med dårlig avfallshåndtering og mye luftforurensning har gjort henne brennende opptatt av at verden må finne nye, innovative løsninger på søppelproblemet.
- Hvordan starter du dagen?
Frem til i sommer startet dagen før klokken 6 med å lage frokost til datteren min som måtte av gårde med skolebussen klokken kvart på 7. Etter det kjørte jeg til ambassaden senest litt over 7 for å unngå å bli sittende fast i kø. Men nå har vi avlevert datteren på internatskole i Danmark, noe hun har valgt helt selv, så når jeg er tilbake i Kampala, spørs det om jeg fortsatt kommer meg opp i 6-tiden, eller om jeg blir liggende å snooze. Det er jo alltid fristende.
- Hva er det beste med jobben din?
Det er å besøke bistandsprosjektene som vi støtter i Uganda og å lære nye ting. Jeg føler meg utrolig privilegert som har en jobb der jeg hele tiden lærer noe nytt og møter så mange fantastiske folk. Siden jeg startet i byråkratiet, har jeg jobbet både hjemme og ute med mange ulike tematikker. Og de siste tre årene har jeg vært med på å utforme bistanden til Uganda i tråd med nye politiske prioriteringer på matsikkerhet og seksuelle og reproduktive helserettigheter (SRHR). Det har vært både spennende og meningsfylt.
- Og hva liker du minst?
Alle møtene som nesten alltid varer minst én time for mye. Det er selvsagt viktig at vi møter andre givere og de ulike FN-organisasjonene som vi jobber med, men ofte blir det altfor mye prating. Da blir jeg utålmodig og tenker dette hadde vi ikke tatt oss råd til hvis vi var en privat bedrift som skulle gå med overskudd.
- Hvor ofte tenker du på at det er skattebetalernes penger du forvalter?
Det tror jeg nesten jeg tenker på daglig. Jeg nevner det i alle møter vi har med partnerne våre. Det er et stort ansvar å forvalte norske skattebetaleres penger, men j
