Ren Mat
08.09.2020
Setra har vært, og er stadig, kvinnenes område. I dag er antall setre med melkeproduksjon sterkt redusert. Naturlig nok er også antall budeier i fåtall. Mon tro hvor mye kunnskap, matkultur og bondevett vi mister med hver budeie som forsvinner.
STERKE, ARBEIDSOMME og kløktige budeier opp gjennom tidene har dannet grunnlaget for sterke tradisjoner, matkultur og en stor del av vår nasjons identitet. - Likeså viktig som seterbruket har vært for norsk jordbruk har kvinnene vært for seterbruket, skriver Karoline Daugstad i et notat fra Ruralis.
På starten av 1900-tallet var 100 000 setre i drift. 838 setre var i drift i 2018. Mange ligger i ruiner eller er forfalne med gjengrodde setervoller, noen er omgjort til fritidsbruk, ifølge NIBIO. Samtidig er kun 16 av 100 norske bønder kvinner. Forskere karakteriserer dagens landbruk som det maskuline jordbruket, som trolig har skjøvet både budeier fra setra og kvinner fra bygda. Hva skjedde med budeia og hvordan så seterlivet ut før?
FRA JONSOK TIL Krossmess hadde budeia ansvar for seterstell og gårdens viktigste produksjon; foredling av melka til vinterens forråd. Budeia kunne være bondekvinnen på gården, datteren, en ugift tante eller en innleid kvinne, og hun kunne være så ung som elleve år. Mens borgerlige, kvinnelige byboere på 1800-tallet hadde få rettigheter og helst skulle tjene mannen, hadde kvinnene på bygda et stort ansvar og deres bidrag var avgjørende for husholdningen.
- De menneskelige ressursene ble brukt mest praktisk, forteller Katharina Sparstad, daglig leder i Norsk Seterkultur.
- Seterdrifta kunne kombineres med barn. Kvinnene hadde også mest med dyra å gjøre, både oppe på setra og med fjøsstellet nede på gården. Mennene var nede og tok slåtten og annet gårdsarbeid.
UTEN SETER, ingen gard: «Uten setrene kunne neppe melkeproduktene fått det omfang i norsk kosthold som de fra eldgammel tid har hatt», skriver Gudrun Ulltveit og Harald Osa i boka Norsk mat gjennom tidene. Før i tiden hadde husdyra og deres gjødsel en så viktig rolle på gården, at det var lovfestet å ha en viss mengde husdyr per åkerareal - dette for å sikre nok gjødsel og hindre en utpint jord. Her kommer setrene inn. På åkrene rundt gårdene ble det gjerne dyrka korn, en viktig avling på selvbergingsbruk. Korn ble prioritert foran vinterfôr, og dyra måtte opp til utmarksbeite hvor vinterfôret også ble slått.
PÅ SETRA KUNNE, og kan stadig, dyra spise seg fete på de gode utmarksbeitene, etter en vinter med dårlig fôring - slik melkeproduksjonen ble regulert til å være sesongbasert før. Flere av beiteplantene har blitt avhengig av dyrenes tråkk og beiting, og insekter er igjen avhengig av urtenes fargerike blomster. Budeia steller dyra og yster melka til meieriprodukter. «Det er velkjent at fjellgraset er meir nærings- og vitaminrikt, så mjølka vert feitare, rjomen tjukka
Gå til medietPå starten av 1900-tallet var 100 000 setre i drift. 838 setre var i drift i 2018. Mange ligger i ruiner eller er forfalne med gjengrodde setervoller, noen er omgjort til fritidsbruk, ifølge NIBIO. Samtidig er kun 16 av 100 norske bønder kvinner. Forskere karakteriserer dagens landbruk som det maskuline jordbruket, som trolig har skjøvet både budeier fra setra og kvinner fra bygda. Hva skjedde med budeia og hvordan så seterlivet ut før?
FRA JONSOK TIL Krossmess hadde budeia ansvar for seterstell og gårdens viktigste produksjon; foredling av melka til vinterens forråd. Budeia kunne være bondekvinnen på gården, datteren, en ugift tante eller en innleid kvinne, og hun kunne være så ung som elleve år. Mens borgerlige, kvinnelige byboere på 1800-tallet hadde få rettigheter og helst skulle tjene mannen, hadde kvinnene på bygda et stort ansvar og deres bidrag var avgjørende for husholdningen.
- De menneskelige ressursene ble brukt mest praktisk, forteller Katharina Sparstad, daglig leder i Norsk Seterkultur.
- Seterdrifta kunne kombineres med barn. Kvinnene hadde også mest med dyra å gjøre, både oppe på setra og med fjøsstellet nede på gården. Mennene var nede og tok slåtten og annet gårdsarbeid.
UTEN SETER, ingen gard: «Uten setrene kunne neppe melkeproduktene fått det omfang i norsk kosthold som de fra eldgammel tid har hatt», skriver Gudrun Ulltveit og Harald Osa i boka Norsk mat gjennom tidene. Før i tiden hadde husdyra og deres gjødsel en så viktig rolle på gården, at det var lovfestet å ha en viss mengde husdyr per åkerareal - dette for å sikre nok gjødsel og hindre en utpint jord. Her kommer setrene inn. På åkrene rundt gårdene ble det gjerne dyrka korn, en viktig avling på selvbergingsbruk. Korn ble prioritert foran vinterfôr, og dyra måtte opp til utmarksbeite hvor vinterfôret også ble slått.
PÅ SETRA KUNNE, og kan stadig, dyra spise seg fete på de gode utmarksbeitene, etter en vinter med dårlig fôring - slik melkeproduksjonen ble regulert til å være sesongbasert før. Flere av beiteplantene har blitt avhengig av dyrenes tråkk og beiting, og insekter er igjen avhengig av urtenes fargerike blomster. Budeia steller dyra og yster melka til meieriprodukter. «Det er velkjent at fjellgraset er meir nærings- og vitaminrikt, så mjølka vert feitare, rjomen tjukka