Innleggene fra henholdsvis Carl Christian Blich og fra Helsedirektoratet ved Hildur Søhoel og Per Magne Michaelsen følger kjente spor i den diskusjonen som har gått i snart 20 år om berettigelsen av, og behovet for, en breddespesialitet i klinisk odontologi. Begge de refererte innleggene tar imidlertid utgangspunkt i nå-situasjonen. Det kan derfor være nyttig med litt historikk og erfaring fra lærestedet for å skape et relevant bakteppe for våre kommentarer.
Litt om bakgrunnen
En breddespesialitet i odontologi var et av mange temaer som ble utredet i Statens helsetilsyns rapport 5 - 1999 om Odontologiske spesialisttjenester og opprettelsen av regionale kompetansesentra (3). Utredningen ledet frem til et forslag om et spesialistprogram i Oral rehabilitering. Dette forslaget ble tatt opp igjen og presisert i Stortingsmelding nr. 35 (2006 - 2007): Tilgjengelighet, kompetanse og sosial utjevning. Framtidas tannhelsetjenester (4). Her var tittelen endret til Klinisk odontologi.
Det ble presisert at dette skulle være en klinisk breddespesialitet spesielt rettet mot behovene utenfor de tettest befolkede områdene og vinkles mot oppgavene i den offentlige tannhelsetjenesten. Videre skulle utdanningen legges opp etter en desentralisert modell.
I brev fra Hdir. 21.12.2007.ble Institutt for Klinisk Odontologi (IKO) og tannhelsetjenestens kompetansesenter for Nord-Norge i Tromsø (TkNN) bedt om å samarbeide om utprøving av en ny spesialitet i klinisk odontologi. En foreløpig studieplan ble utviklet i samarbeid mellom IKO, TkNN og Hdir og det første kullet på fire studenter tatt opp høsten 2009, alle med lang erfaring fra den offentlige tannhelsetjenesten.
Endelig studieplan ble godkjent av Universitetet i Tromsø i juni 2011 (5). Studieplanen bygget på nasjonale og internasjonale retningslinjer for spesialistutdanning og krav til studieplaner ved Universitetet i Tromsø med de modifiseringene so
