Bok og bibliotek
09.02.2017
Dag Solstad snakker nødig om seg selv. Og han snakker nødig om bøkene sine. Men litt av hvert dukker allikevel opp i en samtale med ham - ofte mellom linjene.
«Norges største nasjonalpark er ikke Hardangervidda, men Dag Solstad», skal Jan Kjærstad ha sagt. «Dag Solstad er nesten definisjonen av hva litteratur skal være i Norge,» mener forfatteren og forleggeren John Erik Riley. Ifølge forfatteren og redaktøren Alf van der Hagen, som har skrevet et 400 siders intervju med ham, er Solstad Norges største nålevende forfatter. Kritikeren Kåre Bulie følger opp med å kalle ham Norges beste romanforfatter, mens kritikeren Bernhard Ellefsen skal ha sagt at ingen andre norske romanforfattere kvalitativt kan måle seg med ham. «Dag Solstad er landets viktigste nålevende forfatter. Mer er det ikke å si om den saken», mener kritikeren Trond Haugen.
Alt dette har jeg i bakhodet på vei mot Solstads leilighet i Oslo. Jeg kan ikke nekte for at jeg har sommerfugler i magen - for han gir visst ikke ved dørene til journalister heller. På netthinnen durer og går et TV-program hvor Solstad knapt sa et ord - skjønt intervjueren var heller ikke så bra, det skal innrømmes. Inni hodet hører jeg diverse radioprogrammer hvor Solstad var tydelig ubekvem enten han snakker om seg selv eller bøkene sine - og helt uten den språklige presisjonen og sikkerheten som preger ham skriftlig.
Kvelden før har jeg lest hans roman «Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige», som begynner med at Solstads presumptivt alter ego, en romanforfatter ved Dag Solstad, står og brøler på Theatercafeen fordi en gammel bekjent spurte ham et dumt spørsmål. Best å ikke si noe veldig dumt, altså.
Middelmådigheten Han er overraskende vennlig der han står i døren til den sjarmerende gammeldagse leiligheten i annen etasje av en 1890-tallsgård i bydelen Skillebekk. Jeg forteller ham at redaktøren hadde bedt meg om å gjøre dette intervjuet for to og et halvt år siden, men at jeg rett og slett ikke turte, og valgte hans venn Jon Michelet i stedet, for mitt første intervju av til sammen hittil ca 20 for Bok og Bibliotek.
- Hø hø, he he, sier han. Eller noe lignende - og virker ikke forbauset. For å velge et åpningsspørsmål som han neppe får hele tiden - og siden jeg nå engang er utsendt fra bladet til bibliotekarene - sier jeg:
- Din romanfigur T. Singer, livsfornekteren begynner som bibliotekar og elsker særlig å begrave seg i bibliotekets støvete kjeller, hva sier det om ditt syn på bibliotekaryrket?
- Sier om bibliotekarer? Det sier ikke noe spesielt om bibliotekarer. Han har valgt å bli bibliotekar fordi han må ha et yrke. Han hadde forsøkt å bli forfatter, men det fikk han ikke til. Så måtte han han finne på noe å gjøre, sier Solstad. Det vil si, han sier det med en del flere ord, gjentagelser og ikke-fullførte setninger, han har jo sin karakteristiske måte å snakke på, men jeg tillater meg å forkorte.
- Hvilken oppfatning har du av biblioteker da?
- Jeg er veldig uenig i den måten som mange av de toneangivende bibliotekene drives i dag. De dyrkes delvis som en del av sosialbudsjettet. Man skal underholde publikum. For meg er bibliotekvesenet en kilde til nasjonens kunnskap. I sommer gikk jeg kraftig til angrep på en bibliotekar, i Hordaland fylke tror jeg det var. Jeg er så glad for at jeg fikk skjelt henne ut for dette. Det er jeg lykkelig over, sier han og understreker ordet lykkelig.
- Jeg så innslaget. Det var i forbindelse med at biblioteker kaster bøker som er lite utlånt, ikke sant?
- Jo, og de kvitter seg med gode bøker, som lyrikeren Hanne Bramnes, en meget god lyriker, og en bok om Per Inge Bjørlo, en av våre fineste kunstnere, sier Solstad. - Han henger forresten der inne.
Han nikker inn mot den innerste av de to stuene. Vi har installert oss ved et spisebord i den mellomste stuen. I motsatt retning skimter jeg nok en stue med fulle bokreoler fra gulv til tak.
I «Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land», blir hovedpersonen gift med Lise Tanner, bibliotekar på Larvik bibliotek, som «uttalte seg om bøker omtrent som bokomtalene var i Bok og Bibliotek, korte, temmelig overfladiske vurderinger». Lise Tanner snakket om «all den lidenskap, fortvilelse, lengsel, angst, uhyggelige dødsbevissthet og fanatiske drift mot å strukturere livets kaos, som finnes i alle de tusen bind med bøker som ethvert norsk folkebibliotek inneholder, og alt sammen blei kokt ned til snusfornuftige kommentarer, framsatt med en kjernesunn, høy norsk stemme. » Jeg siterer denne drepende karakteristikken, og spør:
- Jeg vet at du ikke liker denne direkte sammenheng mellom levd liv og litteratur som er blitt så vanlig, men akkurat her: Har du noen egne bibliotekerfaringer, som du bygger dette på?
- Jeg tror ikke det er så veldig mye bibliotekarene jeg snakker om. Jeg tror jeg snakker om den norske leser egentlig, men det er klart at bibliotekarene er et godt uttrykk for den norske leser.
- Så du oppfatter at bibliotekar
Gå til medietAlt dette har jeg i bakhodet på vei mot Solstads leilighet i Oslo. Jeg kan ikke nekte for at jeg har sommerfugler i magen - for han gir visst ikke ved dørene til journalister heller. På netthinnen durer og går et TV-program hvor Solstad knapt sa et ord - skjønt intervjueren var heller ikke så bra, det skal innrømmes. Inni hodet hører jeg diverse radioprogrammer hvor Solstad var tydelig ubekvem enten han snakker om seg selv eller bøkene sine - og helt uten den språklige presisjonen og sikkerheten som preger ham skriftlig.
Kvelden før har jeg lest hans roman «Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige», som begynner med at Solstads presumptivt alter ego, en romanforfatter ved Dag Solstad, står og brøler på Theatercafeen fordi en gammel bekjent spurte ham et dumt spørsmål. Best å ikke si noe veldig dumt, altså.
Middelmådigheten Han er overraskende vennlig der han står i døren til den sjarmerende gammeldagse leiligheten i annen etasje av en 1890-tallsgård i bydelen Skillebekk. Jeg forteller ham at redaktøren hadde bedt meg om å gjøre dette intervjuet for to og et halvt år siden, men at jeg rett og slett ikke turte, og valgte hans venn Jon Michelet i stedet, for mitt første intervju av til sammen hittil ca 20 for Bok og Bibliotek.
- Hø hø, he he, sier han. Eller noe lignende - og virker ikke forbauset. For å velge et åpningsspørsmål som han neppe får hele tiden - og siden jeg nå engang er utsendt fra bladet til bibliotekarene - sier jeg:
- Din romanfigur T. Singer, livsfornekteren begynner som bibliotekar og elsker særlig å begrave seg i bibliotekets støvete kjeller, hva sier det om ditt syn på bibliotekaryrket?
- Sier om bibliotekarer? Det sier ikke noe spesielt om bibliotekarer. Han har valgt å bli bibliotekar fordi han må ha et yrke. Han hadde forsøkt å bli forfatter, men det fikk han ikke til. Så måtte han han finne på noe å gjøre, sier Solstad. Det vil si, han sier det med en del flere ord, gjentagelser og ikke-fullførte setninger, han har jo sin karakteristiske måte å snakke på, men jeg tillater meg å forkorte.
- Hvilken oppfatning har du av biblioteker da?
- Jeg er veldig uenig i den måten som mange av de toneangivende bibliotekene drives i dag. De dyrkes delvis som en del av sosialbudsjettet. Man skal underholde publikum. For meg er bibliotekvesenet en kilde til nasjonens kunnskap. I sommer gikk jeg kraftig til angrep på en bibliotekar, i Hordaland fylke tror jeg det var. Jeg er så glad for at jeg fikk skjelt henne ut for dette. Det er jeg lykkelig over, sier han og understreker ordet lykkelig.
- Jeg så innslaget. Det var i forbindelse med at biblioteker kaster bøker som er lite utlånt, ikke sant?
- Jo, og de kvitter seg med gode bøker, som lyrikeren Hanne Bramnes, en meget god lyriker, og en bok om Per Inge Bjørlo, en av våre fineste kunstnere, sier Solstad. - Han henger forresten der inne.
Han nikker inn mot den innerste av de to stuene. Vi har installert oss ved et spisebord i den mellomste stuen. I motsatt retning skimter jeg nok en stue med fulle bokreoler fra gulv til tak.
I «Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land», blir hovedpersonen gift med Lise Tanner, bibliotekar på Larvik bibliotek, som «uttalte seg om bøker omtrent som bokomtalene var i Bok og Bibliotek, korte, temmelig overfladiske vurderinger». Lise Tanner snakket om «all den lidenskap, fortvilelse, lengsel, angst, uhyggelige dødsbevissthet og fanatiske drift mot å strukturere livets kaos, som finnes i alle de tusen bind med bøker som ethvert norsk folkebibliotek inneholder, og alt sammen blei kokt ned til snusfornuftige kommentarer, framsatt med en kjernesunn, høy norsk stemme. » Jeg siterer denne drepende karakteristikken, og spør:
- Jeg vet at du ikke liker denne direkte sammenheng mellom levd liv og litteratur som er blitt så vanlig, men akkurat her: Har du noen egne bibliotekerfaringer, som du bygger dette på?
- Jeg tror ikke det er så veldig mye bibliotekarene jeg snakker om. Jeg tror jeg snakker om den norske leser egentlig, men det er klart at bibliotekarene er et godt uttrykk for den norske leser.
- Så du oppfatter at bibliotekar
