NNN-arbeideren
26.09.2018
Arbeidsgiversiden lider av avtaletrøtthet. Arbeidsministeren nøler. Men IA-avtalen er fortsatt en «diamant», mener tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla.
- Dette kan ikke fortsette på samme måte.
Arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie fra Høyre kunne ikke sagt det tydeligere. Det var desember 2017, tre år ut i fireårsperioden for IA-avtalen, og statsråden var ikke fornøyd. I et intervju med Dagens Næringsliv påpekte hun at staten hadde bidratt med anslagsvis 21 milliarder kroner siden den første IA-avtalen ble undertegnet i 2001 - uten at noen av målene med avtalen var nådd.
Før nyttår skal «Intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv» - bedre kjent som IA-avtalen -
reforhandles. Verken regjeringen eller arbeidsgiverne er fornøyde med dagens situasjon. Flere medier skriver at avtalen henger i en tynn tråd.
Noe måtte gjøres
Vi nøster oss tilbake til der det startet. Norge på midten av 1990-tallet:
• Sykefraværet skjøt i været. • Antallet personer på uførepensjon økte kraftig.
• Stadig færre av dem over 60 år sto i arbeid. Konsekvensen av avtalefestet pensjon (AFP) begynte nemlig å slå inn for fullt.
Bekymringene vokste i eksplosiv takt med at statens utgifter økte. Partene i arbeidslivet var skjønt enige om at noe måtte gjøres for å holde flere folk i arbeid, men hva?
Holde på arbeidsstyrken
Bondevik 1-regjeringen satte i 1999 ned et utvalg der partene og fagpersoner skulle se på årsaker og diskutere ulike tiltak for å få ned sykefraværet. Sandman-utvalget var ledet av tidligere Ap-statsråd Matz Sandman, og leverte i september 2000 en rapport der begrepet «inkluderende arbeidsliv» ble brukt for første gang. Da flertallet i utvalget gikk inn for en pakkeløsning der både arbeidsgiverne, staten og de ansatte skulle bidra til å redusere utgiftene til sykelønn, sa LO, YS og Akademikernes Fellesorganisasjon (AF) kontant nei. Arbeidstakerorganisasjonene tok avstand fra forslaget om å innføre 80 prosent lønn de første 16 fraværsdagene. Sykelønna skulle ikke røres. Akademikerne derimot, sa ja.
LO i mindretall
Rita Lekang var LO-sekretær den gangen og satt i Sandman-utvalget som LOs representant.
- Sykelønna er en ordning for sosial utjevning. De med dårligst arbeidsforhold er også dem som har høyest sykefravær og står i fare for å falle varig ut av arbeidslivet. Vi kunne ikke fire på sykelønna, påpeker Rita Lekang, i dag distriktssekretær i LO i Nordland.
Ansatte i mer fleksible jobber kan
Les opprinnelig artikkelArbeids- og sosialminister Anniken Hauglie fra Høyre kunne ikke sagt det tydeligere. Det var desember 2017, tre år ut i fireårsperioden for IA-avtalen, og statsråden var ikke fornøyd. I et intervju med Dagens Næringsliv påpekte hun at staten hadde bidratt med anslagsvis 21 milliarder kroner siden den første IA-avtalen ble undertegnet i 2001 - uten at noen av målene med avtalen var nådd.
Før nyttår skal «Intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv» - bedre kjent som IA-avtalen -
reforhandles. Verken regjeringen eller arbeidsgiverne er fornøyde med dagens situasjon. Flere medier skriver at avtalen henger i en tynn tråd.
Noe måtte gjøres
Vi nøster oss tilbake til der det startet. Norge på midten av 1990-tallet:
• Sykefraværet skjøt i været. • Antallet personer på uførepensjon økte kraftig.
• Stadig færre av dem over 60 år sto i arbeid. Konsekvensen av avtalefestet pensjon (AFP) begynte nemlig å slå inn for fullt.
Bekymringene vokste i eksplosiv takt med at statens utgifter økte. Partene i arbeidslivet var skjønt enige om at noe måtte gjøres for å holde flere folk i arbeid, men hva?
Holde på arbeidsstyrken
Bondevik 1-regjeringen satte i 1999 ned et utvalg der partene og fagpersoner skulle se på årsaker og diskutere ulike tiltak for å få ned sykefraværet. Sandman-utvalget var ledet av tidligere Ap-statsråd Matz Sandman, og leverte i september 2000 en rapport der begrepet «inkluderende arbeidsliv» ble brukt for første gang. Da flertallet i utvalget gikk inn for en pakkeløsning der både arbeidsgiverne, staten og de ansatte skulle bidra til å redusere utgiftene til sykelønn, sa LO, YS og Akademikernes Fellesorganisasjon (AF) kontant nei. Arbeidstakerorganisasjonene tok avstand fra forslaget om å innføre 80 prosent lønn de første 16 fraværsdagene. Sykelønna skulle ikke røres. Akademikerne derimot, sa ja.
LO i mindretall
Rita Lekang var LO-sekretær den gangen og satt i Sandman-utvalget som LOs representant.
- Sykelønna er en ordning for sosial utjevning. De med dårligst arbeidsforhold er også dem som har høyest sykefravær og står i fare for å falle varig ut av arbeidslivet. Vi kunne ikke fire på sykelønna, påpeker Rita Lekang, i dag distriktssekretær i LO i Nordland.
Ansatte i mer fleksible jobber kan
