Med utsikt til det overdådige rådhuset (med ein høgare kuppel enn kongressbygget i Washington DC) og staden der FN-pakta vart signert i 1945, sit Shawn og fyller ut skjema for å søke om sosial stønad. Rundt han står stort sett alt han eig i sekkar og bagar.
Det er mange av dei besøkande på San Francisco offentlege bibliotek som har med seg mykje. Store ryggsekkar, store bagar og store plastsekkar med klede og personlege ting. Når ein ikkje har ein stad å bu, har ein mykje å bære på.
Frå gata til biblioteket
Shawn let oss ta bilete, men vil helst ikkje la seg intervjue. Han er ein av dei 8000 menneska i byen som er kjent for den store raude brua og for å ha vore vogga til hippierøyrsla. Han er ikkje ein av dei ein kanskje tenker på som typisk. Han luktar verken sveitte eller urin, og han pratar utan noko som helst teikn på å vere rusa. Det er mange grunnar til å verte heimlaus i ein by med ei så stor gentrifisering som San Francisco, det er ikkje nok å ha éin lågt løna jobb, og mange frå arbeidarklassen hamnar på gata.
Ibolins er 55 år, rak i ryggen og velkledd. Historia hennar synes på ingen måte på utsida, men for under eit år sidan budde ho på hospits og hadde akkurat kome ut av ein psykiatrisk institusjon. Det er framleis under eit år sidan ho vart nykter. Før ho fekk plass på institusjonen hadde ho år med vanskar bak seg, og lange periodar som heimlaus.
- Eg hadde ikkje ei seng på ti år, fortel ho.
Ho er ein av dei tilsette på biblioteket med tittelen HASA - health and security associate eller helse- og