En kollega sender talemelding og beklager at hun må avlyse nettmøtet vårt. Hun må på lufta og ta seg av «breaking news» om nok et drap på en kollega hun kjente godt. Stemmen hennes skjelver.
Angrepet skjedde i byen Kandahar klokken halv elleve om morgenen torsdag sjette mars. En mann stanset reporterens Corolla, en motorsyklist skjøt Rawan. Så forsvant begge. Ifølge politiet tok de også med seg Rawans telefon. Standardmelding: drept av uidentifiserte geværmenn. Mange journalistdrap skjer ved slik skyting, eller ved at morderne fester et eksplosiv til offerets kjøretøy. Taliban tok ikke ansvar for drapet.
Rawans debattprogram Tawde Khabare (heite temaer) tok opp krig og fred, anti-korrupsjon og sosiale spørsmål, melder Tolos hjemmeside. På Facebook la han ofte ut vakre bilder fra ulike deler av Afghanistan og erklærte sin kjærlighet til hjemlandet. Kjærlighet til et land der det dag for dag blir farligere å være journalist.
For fremdeles er det mulig å elske landet for alt det er - bortenfor krigen - og for alt det kunne vært (kan bli) etter en rettferdig fred. For en uke siden markerte afghanske medier at det var tre år siden ni afghanske journalister ble drept, åtte av dem i Kabul. De var på jobb for å dekke en eksplosjon. Så detonerte nok en bombe og tok åtte liv.
Samme dag ble en afghansk BBC-reporter drept i Khost av uidentifiserte væpnede menn. Til sammen ble 16 journalister i Afghanistan myrdet i 2018. Slektninger av ofrene fra 30. april 2018 bønnfalt på treårsdagen de krigende motpartene om å få slutt på volden og bygge varig fred.
De var unge, de fleste journalistene som døde denne aprildagen, det er også mange av kollegene som er drept siden. Afghanske journalister er unge. De er født og oppvokst i kriger de ikke har ansvar for og får i beste fall høre fra foreldre eller besteforeldre om en fjern tid 1960- og deler av 1970-årene, da det var fred i landet.
Tolo minnes ofrene fra 2018: den kvinnelige journalisten som arbeidet for Radio Frihet for å spare til høyere utdanning, den mannlige fotografen som var eneforsørger for en familie på 15, den nygifte radioreporteren som spesielt dekket narkotikaspørsmål, den unge TV-reporteren som hadde begynt å jobbe en uke i forveien, og hans kollega som var nyforlovet og planla bryllup. Like før eksplosjon nummer to advarte sistnevnte vennene sine mot å nærme seg attentatstedet. Så sprengte selvmordsbomberen seg selv og åtte andre.
Mediefolk er redde nå. Onsdag 5. mai, to dager etter Verdens Pressefrihetsdag, beskyldte Talibans Zabiullah Mujahid afghanske journalister for å servere ensidige nyheter som støtter afghansk etterretning (NDS). Om de ikke slutter med dette, må de «ta konsekvensene», skrev han, ifølge AP.
Etterretningssjefen er på sin side opptatt av at journalistene ikke skal publisere «terroristpropaganda» (det kan for eksempel bety å gi Taliban en stemme) og at det kan få alvorlige juridiske konsekvenser om de gjør det. Trusler mot trusler. Tusen journalister skal ha forlatt landet de siste seks månedene.
I en situasjon der USA og andre nasjoner har begynt å trekke ut styrkene sine, må afghanske journalister gå på stram line om de skal unngå å falle i livsfarlig unåde. Ifølge UNESCO har minst 76 journalister blitt drept i Afghanistan. De siste årene har IS tatt på seg ansvaret for noen drap; regjeringen mener Taliban står bak de fleste. Taliban på sin side har anklaget NDS for å stå bak attentatene for så å legge skylden på dem. Midt i denne runddansen av anklager registrerer Amnesty de facto straffrihet: Svært få er blitt arrestert og brakt for retten for angrep på journalister.
Nemat Rawan skulle til Kandahar for å hente papirer på at han var utdannet journalist fra universitetet der. Han var den femte afghanske journalisten som ble drept i 2021, Tre av de fire andre var kvinner. Han etterlater seg kone og en tre år gammel sønn.
Image-text:
Nemat Rawan ledet i fire år et talkshow på nyhetskanalen Tolo News. Denne uka ble han drept.
Skjermdump Tolo News
