Første steg
10.10.2017
Det er viktig å snakke og skrive en profesjon opp og fram.
I denne artikkelen belyses betydningen av barnehagelærernes fagspråk. Vi argumenterer for at denne profesjonsgruppen er bevisst på bruken av dette språket, både innad i profesjonen og i møte med alle som har barnehagen som interesseområde.
BARNEHAGEOPPRØR
De siste årene har vært preget av tidvis heftige debatter på barnehagefeltet, blant annet i forbindelse med endring av barnehageloven og i arbeidet med ny rammeplan. Barnehagelærerprofesjonen har kanskje mer enn noen gang tidligere vært på banen i denne debatten, ikke minst gjennom stort engasjement på sosiale medier. Diskusjonene har blant annet vært preget av sterke, kamprelaterte retoriske virkemidler, som for eksempel «barnehageopprop» og «barnehageopprør». Vi ser en profesjon som stadig trer tydeligere frem, samtidig som vi undrer oss over hvordan denne kampen korresponderer med en anerkjent, profesjonell posisjon, der tillit og autonomi inngår som kjennetegn. Hvorfor er det sånn at en profesjon - riktignok ung og uerfaren sammenlignet med de opprinnelige profesjonene - men like fullt med et delegert og solid lovregulert samfunnsmandat, skal behøve dette? Hvorfor ser vi ikke på samme måte leger som maner til kamp på vegne av pasientene sine, eller advokater som går på barrikadene for sitt profesjonelle, juridiske kunnskapsgrunnlag?
Grunnene til det kan være mange og komplekse. Det vi er blitt spesielt opptatt av, er det særegne ved barnehagelæreres profesjonelle identitet og faglighet, som vi mener forplanter seg i hvordan denne gruppen fremstår i samfunnsbildet. Det er her betydningen av fagspråket kommer inn.
FAGSPRÅKET UTYDELIGGJØRES
I forbindelse med en studie av erfarne barnehagelæreres muntlige fagspråk (Juritsen & Østmoen, 2014), fikk vi langt på vei bekreftet det som flere forskningsarbeider i de senere årene hev
Gå til medietBARNEHAGEOPPRØR
De siste årene har vært preget av tidvis heftige debatter på barnehagefeltet, blant annet i forbindelse med endring av barnehageloven og i arbeidet med ny rammeplan. Barnehagelærerprofesjonen har kanskje mer enn noen gang tidligere vært på banen i denne debatten, ikke minst gjennom stort engasjement på sosiale medier. Diskusjonene har blant annet vært preget av sterke, kamprelaterte retoriske virkemidler, som for eksempel «barnehageopprop» og «barnehageopprør». Vi ser en profesjon som stadig trer tydeligere frem, samtidig som vi undrer oss over hvordan denne kampen korresponderer med en anerkjent, profesjonell posisjon, der tillit og autonomi inngår som kjennetegn. Hvorfor er det sånn at en profesjon - riktignok ung og uerfaren sammenlignet med de opprinnelige profesjonene - men like fullt med et delegert og solid lovregulert samfunnsmandat, skal behøve dette? Hvorfor ser vi ikke på samme måte leger som maner til kamp på vegne av pasientene sine, eller advokater som går på barrikadene for sitt profesjonelle, juridiske kunnskapsgrunnlag?
Grunnene til det kan være mange og komplekse. Det vi er blitt spesielt opptatt av, er det særegne ved barnehagelæreres profesjonelle identitet og faglighet, som vi mener forplanter seg i hvordan denne gruppen fremstår i samfunnsbildet. Det er her betydningen av fagspråket kommer inn.
FAGSPRÅKET UTYDELIGGJØRES
I forbindelse med en studie av erfarne barnehagelæreres muntlige fagspråk (Juritsen & Østmoen, 2014), fikk vi langt på vei bekreftet det som flere forskningsarbeider i de senere årene hev
