Fagpressenytt

Denne artikkelen er basert på foreløpige funn i et prosjekt som undersøker betydningen av barnehage for mødrenes forretningsutvikling og barns utvikling, og sammenhengen mellom disse to, i et fattig land, Uganda. Prosjektet er nært forbundet med bærekraftsmål nr. 4 «Sikre inkluderende, rettferdig og god utdanning og fremme muligheter for livslang læring for alle», 5 «Oppnå likestilling og styrke jenter og kvinners stilling», og 8 «Fremme varig, inkluderende og bærekraftig økonomisk vekst, full sysselsetting og anstendig arbeid for alle». Prosjektet er designet som et randomisert felteksperiment, hvor et tilfeldig utvalg av deltakerne mottar tilbud om gratis barnehage, en annen gruppe mottar tilbud om kontantstøtte på nivå med det det koster å sende et barn til barnehage, og en tredje gruppe mottar tilbud om både kontantstøtte og barnehageplass. Disse gruppene sammenliknes med en kontrollgruppe som ikke mottar noen form for støtte fra eksperimentet. Denne artikkelen gir oversikt over noen av metodene som er brukt til å måle tidsbruk og barns utvikling, og dokumenterer noen foreløpige funn.
Figur 1 viser en oversikt over de viktigste stadiene i forskningsprosjektet. Utvalget i prosjektet er hentet fra en omfattende forundersøkelse som ble gjennomført i 2018 med 3 000 husholdninger i 400 landsbyer i Uganda, tre distrikter vest (Kasese, Kyenjojo og Kabarole), tre distrikter sentralt (Mukono, Masaka og Mityana) og tre distrikter øst (Mbale, Iganga og Jinja). Det var to kriterier for å delta i undersøkelsen: (i) at husholdningen hadde en kvinnelig omsorgsperson (f.eks. mor eller bestemor), og (ii) at der var ett (og bare ett) barn i alderen tre til fem år (vår målgruppe for barnehageplass).
Hovedundersøkelsene ble gjennomført i november og desember 2018, hvor det ble innhentet informasjon fra tre hovedkategorier: (i) husholdningens sosioøkonomiske status, herunder finansielle lån og oppsparte midler, eiendeler; (ii) detaljert informasjon om næringsdrift og andre inntektsgenererende aktiviteter, og (iii) tidsbruk for mor, far og/eller andre sentrale omsorgspersoner. Det ble også samlet inn data for risikovilje, lykke, holdninger til samfunnsmessige forhold og økonomisk forståelse. Et eget team gjennomførte en undersøkelse for å vurdere barnas utviklingsnivå.
Vi spurte deltakerne med eget firma hva de oppfattet som de viktigste barrierene for deres forretningsutvikling. Figur 2 viser svarene på en firepunkts skala fra 1 («Overhodet ikke viktig») til 4 («Veldig viktig»). Vi ser at i tillegg til velkjente faktorer som mangel på kapital og tilgang til markeder, er tid en vesentlig begrensning. Over 40 prosent fastslår at tid er et «veldig viktig» hinder for utviklingen av forretningene deres, i samme størrelsesorden som «mangelfull forretningsinnsikt», et hinder som ofte trekkes frem av både forskere og ideelle organisasjoner (se for eksempel Berge mfl., 2014). Dette tyder på at tiltak for å dempe tidspresset kan ha stor innflytelse på forretningsutviklingen, ikke minst fordi disse tallene bare er hentet fra deltakere som har en forretningsvirksomhet: De som ikke har slik virksomhet, har kanskje enda større tidspress (og har derfor ikke tatt seg tid til å starte opp). I det følgende skal vi se nærmere på hvordan kvinnene organiserer sin dag og vise mulige tilnærminger til hvordan tidspresset kan avhjelpes..
Resten av artikkelen er organisert som følger: Først foretar vi en kort gjennomgang av litteraturen innen forretningsutvikling og barns utvikling. I del 3 diskuterer vi måleverktøyene som er brukt til å få frem tidsbruk og barns utvikling, og deretter, i del 4, presenterer vi foreløpige resultater. Del 5 konkluderer.

2 LITTERATURGJENNOMGANG
2.1 FORRETNINGSUTVIKLING
Utvikling av mikroforetak er en viktig politisk sak i lavinntektsland, hvor denne typen virksomhet typisk sysselsetter over halve befolkningen (Fields, 2019). Studier viser at økt sysselsetting blant kvinner har gitt gode resultater i form av større grad av likestilling (Klugman mfl., 2014), positiv utvikling for barn (Doepke & Tertilt, 2014) og en generell nedgang i fertilitet (Bloom mfl., 2009).
Forskere, bistandsmyndigheter og praktikere har viet mye oppmerksomhet til finansielle begrensninger for forretningsutvikling. Mikrofinansieringsbevegelsens fremvekst i både høyinntekts- og lavinntektsland et et resultat av dette fokuset (Armendáriz & Morduch, 2010). Det har vært stor optimisme knyttet til mikrofinans, men nyere forskning viser nokså blandede resultater, hvor effekten avhenger av entreprenørens kjønn, utdanningsbakgrunn, forretningsinnsikt og sosiale og emosjonelle (ikke-kognitive) evner.
En annen vesentlig begrensning, spesielt når det gjelder kvinners deltakelse i arbeidsmarkedet, er tid. Berge, Bjorvatn og Tungodden (2014) finner for eksempel at en kombinasjon av humankapital og finansiell kapital førte til en vesentlig bedring for mannlige entreprenører, men ikke for kvinnelige entreprenører. Forfatterne peker på sosiale begrensninger, spesielt forpliktelser knyttet til familien, som en viktig forklaring på den manglende effekten for kvinnelige entreprenører.
Undersøkelser av tidsbruk har faktisk vist at kvinner bruker mer tid på å jobbe enn menn, men at en stor del av tiden går til oppgaver knyttet til hus og hjem (Seymour mfl., 2017). Bardasi og Wooden (2010) viser for eksempel at kvinner bruker tre timer mindre per uke på å jobbe sammenliknet med menn, men 15 timer mer på arbeidsoppgaver i hjemmet. Videre er det vesentlig større sannsynlighet for at kvinner opplever tidspress, altså ikke har tid til hvile eller fritidsaktiviteter (Blackden & Wodon, 2006; Gammage, 2010; Arora, 2015).
Den høyere arbeidsbelastningen i hjemmet fører til lavere formell sysselsetting. Ruiz Abril (2008) viser at i Malawi tilskriver henholdsvis 41 prosent unge kvinner, mot 11 prosent unge menn, sin økonomiske inaktivitet til oppgaver de er pålagt i familien. Vi ser tilsvarende mønster i Uganda, hvor tallene er på henholdsvis 17,4 og 2,2 prosent (Elder & Kring, 2016).
Sammenhengen mellom hjemlige forpliktelser og sysselsetting er spesielt sterk for mødre med små barn. Forskning på industriland tyder på at det å bli