Fagpressenytt

Det er lenge siden slutten av 80-tallet, men klasseromsundervisningen er til å kjenne igjen for Svein Olav Tøndel og Reidun Teply fra den gang de var ungdommer i videregående skole. Bråker du i timen, så blir du snakket til, alder gjør ingen forskjell. Det er likevel mye som har endret seg. Alle elevene i denne klassen ved Nannestad videregående skole vet hva det vil si å jobbe i helse- og omsorgssektoren. De fleste er allerede i jobb som assistenter, og nå vil de bli helsefagarbeidere.
Svein Olav og Reidun husker tilbake til sist gang for rundt tretti år siden. Usikkerheten over hva som ventet i arbeidslivet, karakterpress og manglende motivasjon preget dem den gang. I dag er situasjonen veldig annerledes. Begge er i jobber de stortrives i, og har fått tilbud om fagopplæring dekket av arbeidsgiver.
- Vi har virkelig lyst på dette fagbrevet. Når jeg var 16-17 år, så måtte jeg bare velge en utdanning, men visste ikke klart hva jeg skulle bli, sier Svein Olav som var innom både handelsskole og frisørlinja som ung.
- En stor forskjell mellom nå og da er motivasjonen. Jeg jobber med noe som interesserer meg og er motivert til å lære. Samtidig krever voksenopplæring mye mer av deg som elev. Vi har undervisning bare én dag i uka. Man må være disiplinert og studere på egen hånd. Læreren fungerer mer som en veileder. Det er en annen måte å motta kunnskap på, utdyper Reidun som i likhet med Svein Olav også har bakgrunn fra frisøryrket.
Reidun har omsorgserfaring fra å være fostermor, og fikk en aha-opplevelse da hun pleiet faren sin.
- Han var hjemme hos meg de siste fire årene av livet, og den gleden jeg så hos faren min, den tryggheten han opplevde ved å ha sterke omsorgspersoner rundt seg. Det er den personen jeg ønsker å væ