Fagpressenytt

- Vi bør ikke sykeliggjøre normale reaksjoner. Noen former for sorg, særlig etter plutselige og voldsomme dødsfall, bør vi kanskje ha en diagnose for, dersom kriteriene er tydelige og brukes riktig. Det vil gjøre at vi får øynene opp for de aktuelle utfordringene og lettere kan gi riktig hjelp for kompliserte sorgformer, sier Kari Dyregrov.

Hun er professor ved Høgskulen på Vestlandet og forsker ved Senter for krisepsykologi ved Universitetet i Bergen. Sammen med sin ektemann Atle Dyregrov har hun nylig utgitt en håndbok for etterlatte og hjelpere, «Mestring av sorg». Her står det blant annet at det kan være vanskelig å skille mellom sorg og komplisert sorg.

- Forlenget sorg er den vanligste formen for komplisert sorg, sier Dyregrov.

- Den karakteriseres av at de umiddelbare sterke sorgreaksjonene varer ved, med nokså uforminsket styrke over tid, og med betydelige funksjonstap i hverdagen. En intens lengsel etter avdøde, grubling og selvbebreidelser kan forekomme, og det er liten fleksibilitet i måten man takler sorgen på.

Fagfeltet diskuterer tidsrammen for når man skal kalle noe for komplisert sorg, fra et halvt til ett år.

- Det sentrale er i hvor stor grad funksjonsnedsettelsen preger livet ditt, forholdet til venner, familie og jobb og om man kan gjøre de vanlige aktivitetene man gjorde tidligere.

Legemidler virker ikke

Mange som sørger så mye at det går ut over fungeringen i hverdagen, får i dag sykemelding, og noen får depresjon som diagnose. Komplisert sorg skiller seg imidlertid fra depresjon på mange områder. Om man får antidepressive legemidler, vil de ikke virke mot komplisert sorg dersom man har depresjon og komplisert sorg samtidig, opplyser Dyregrov.

- Dersom den sørgende har komplisert sorg alene, må hjelpen konsentrere seg om tapet og atskillelsen og stimulere til å prøve å ta livet videre.