Fagpressenytt

ARKITEKTENS BESKRIVELSE

"Bærekraft" er et begrep man helst skal unngå å bruke hvis man ikke vil bli misforstått. Men innenfor økologien handler bærekraft ganske enkelt om et systems evne til å tilpasse seg til endrede forutsetninger.

Endrede forutsetninger oppstår hele tiden. Det kan skyldes endringer i systemer som er avhengig av arkitekturen, som hvis en av beboerne i en bolig mister evnen til å gå, eller en familie plutselig blir utvidet med ett, to eller tre barn. Det kan også skyldes endringer i systemer arkitekturen er avhengig av, som klimaendringer, endrede økonomiske forutsetninger, politiske endringer osv.

Det er vi som mennesker som tilpasser oss blant annet ved hjelp av arkitekturen. Såkalt tilpasningsdyktig arkitektur, automatiske mekaniske systemer som skal etterlikne denne funksjonen, er imidlertid et absurd og fordummende blindspor. Boliger hvor du ikke kan bestemme om vinduet skal være åpent eller lukket, eller ikke kan henge en tegning på veggen uten et betongbor, er ikke særlig bærekraftige.

Mennesker er svært tilpasningsdyktige, men vi har samtidig en tendens til å skape systemer som er i direkte konflikt med vår egen overlevelse på sikt. Slik vi ser det, er vårt feilsteg i dag en markedsøkonomisk totalitarisme som gjør at arkitektur handler mer om en umiddelbar tilfredstillelse av mer eller mindre konstruerte behov, enn at den er et verktøy vi bruker til å mestre omgivelsene våre.

Samtidig er det blitt vanlig at påståtte miljøvernforkjempere hevder at vi ikke trenger å gjøre noe med denne forbrukermentaliteten vår, for, gud forby, vi må ikke påstå at man ikke blir lykkeligere av å bruke mer penger. Livsløgnen skal vi i hvert fall ikke ta fra folk, om vi ikke vil ta livslysten fra dem med det samme, som Ibsen skriver. Særlig ikke hvis noen tjener på den. Løsningen ser ut til å være å gjøre alt mer effektivt, og enda større. Så vi bygger passivhusvillaer laget av massivtreelementer prefabrikert i Baltikum, med teknologiske løsninger for hundretusenvis av kroner, og ladestasjon til både Tesla nr. 2 og 3, og kaller det "miljøbygg".



Selvbyggerprosjektet

Vi ønsker å vise at det finnes et motsvar til forståelsen av boligen som et objekt du kjøper for å tilfredsstille et kortsiktig behov. Ideen om å starte opp et selvbyggerprosjekt på Svartlamon ble unnfanget mens vi fortsatt var arkitektstudenter på NTNU, og sprang ut av en felles interesse for hvordan vi kan bruke arkitektur som et verktøy til å skape mer bærekraftige omgivelser.

Vi ville utforske en arkitektur du kan tilpasse til endrede forutsetninger, som man kan bygge på og endre etter behov. Som er forståelig, håndterlig, hvor man unngår farlige og usunne materialer, og hele tiden tenker helhetlig og uten fordommer. En nøysom arkitektur, hvor vi bruker kreativitet til å gjøre det beste ut av det vi har, heller enn å velge det vi trenger fra en katalog. Slik vi ser det handler byøkologi om å muliggjøre en kreativ omforming av omgivelsene våre.

Selvbygging dukket tidlig opp som en enkel og smart tilnærming til problemstillingen. Hvis man kan bygge noe selv, kan man også endre det man har bygget, og det gjør de framtidige beboerne til deltakere heller enn forbrukere.

Problemstillingen da vi begynte selvbyggerprosjektet på Svartlamon var altså: Hvordan kan vi som arkitekter bidra til å skape omgivelser som ikke bare dekker umiddelbare behov, men som kan være et verktøy for et mer bærekraftig liv?



En byøkologisk forsøkstomt

Trygve kjente til en eksperimentell tomt, som ville være ideell for å gjennomføre et slikt prosjekt fordi den åpnet for en rekke dispensasjoner.1 Tomta ligger på Svartlamon i Trondheim, Norges første offisielle byøkologiske område.

Bydelen Svartlamon, som ligger kilt inn mellom en jernbanelinje og en industrihavn, fikk sin nåværende regulering i 2001. Den ambisiøse reguleringsplanen var resultatet av en lang kamp for å bevare et stort sammenhengende trehusområde fra rivning, men enda viktigere, for å bevare en bastion for kunstnere, musikere, studenter, bohemer, fattige og andre som hadde slått seg ned i området. Konflikten, som kulminerte på 90-tallet med husokkupasjon, barrikadebygging, kunstaktivisme, demonstrasjoner og utnyttelse av talerstolen på Spellemannsprisen til å kritisere Trondheim kommune, ble etter hvert snudd til et fruktbart samarbeid. Svartlamon Boligstiftelse ble opprettet i 2001 for å forvalte og leie ut boligene på området, og kommunestyret definerte som mål at bydelen skal være "alternativ", "med stort rom for eksperimentering, forsøk og utprøvning". Både når det gjelder "boliger, boformer, sosialt samspill, medvirkning, økologi og energi, kommunale tjenester, kunst, kultur og næringsutvikling. "2 I årene etter at Boligstiftelsen ble dannet ble Brendeland og Kristoffersens bygård i massivtre, det såkalte Nyhuset, oppført og lokalene til Strandveien Auto ble bygget om til barnehage. Prosjektene fikk mye oppmerksomhet både nasjonalt og internasjonalt, men på det tidspunktet vi kom inn i bildet, i 2013, var det en stund siden det hadde blitt oppført nye bygg på Svartlamon. Europankonkurransen fra 2010 ble ikke realisert, og stiftelsens økonomi var heller ikke lenger slik at det bare var å arrangere en ny arkitektkonkurranse. Så vår idé om å utarbeide et konsept for tomta ble derfor tatt svært godt imot.

Medvirkning som metode Det første vi gjorde var å presentere oss på Beboermøtet, hvor Beboerforeninga på Svartlamon, som består av alle de rundt 240 beboerne på området, møtes en gang i måneden. Vi forklarte vår intensjon om å utarbeide et prosjekt på den eksperimentelle tomta. Vi ville