Arkitektur N
29.03.2017
Arveset gård er blitt rehabilitert til boliger for personer som har dobbeltdiagnose innen rus og psykiatri. De kommer fra en røff tilværelse til et bosted som skal tåle røff behandling, men hvor de også skal kunne rehabilitere livet og bygge opp sin boevne. Arkitektur N har snakket med arkitekt Christian Dahle om oppgaven og arkitekturen.
Einar Bjarki Malmquist: Hvordan kom dette prosjektet til dere? Christian Dahle: Vi deltok i en konkurranse om boenheter for vanskeligstilte sammen med en entreprenør, og vi vant samarbeidsavtalen. Vår tilnærming var å forsøke å lage en enhet som løser alt, så å si, og kan tilpasses forskjellige steder og tomter. Ønsket er jo å prøve å skape verdige situasjoner for de svakeste, med begrensede midler. De andre alternativene som kom inn var mest kontainerløsninger, og ingen hadde et arkitektkontor med på laget. Vårt forslag var dyrere, men til slutt fikk vi likevel oppgaven fordi det var snakk om spesielle forhold som ikke kunne løses med standardkontainere.
EBM: Hva var de store utfordringene? CD: Området var fredet med vern fra 1998. I utgangspunktet var dette hverken en oppgave som ga anledning til å utfolde seg som arkitekt eller å tjene penger. Oppgaven var å lage et sted hvor mennesker kan prøve å finne tilbake til et liv. Det ble fort en slags kombinasjon av både det pragmatiske og det romantiske. Samtidig forsto vi at vi ikke bare kunne lage en kopi av den eksisterende bygningen, slik Byantikvaren først ønsket. Det er forskjell på en låve og ti boenheter, det var for mye volum. Spørsmålet ble: hvordan kan vi bruke hele volumet ved hjelp av små moduler? Så størrelser og moduler ble raskt et tema, det var mange pragmatiske parametere som måtte møtes, og så handlet det om å pakke det inn i en scenografi i tilknytning til tunet og omgivelsene.
Vi har jobbet med mange prosjekter hvor form dannes ved et samspill mellom en repeterende struktur og en variasjon innenfor den; en tektonisk og strukturell tilnærming. Her begynte vi på en måte i motsatt ende, fordi den ytre formen var gitt av volumet til den eksisterende låven. Men innenfor det kunne vi likevel utforske forholdet mellom repetisjon og variasjon. Det gjelder blant annet små valg i måten åpningene behandles på, og hvordan boenheten vender ryggen mot tunet og åpner seg mot landskapet.
EBM: De som skal bo her er folk som kommer fra en vanskelig livssituasjon, med diagnoser innen rus og psykiatr
Gå til medietEBM: Hva var de store utfordringene? CD: Området var fredet med vern fra 1998. I utgangspunktet var dette hverken en oppgave som ga anledning til å utfolde seg som arkitekt eller å tjene penger. Oppgaven var å lage et sted hvor mennesker kan prøve å finne tilbake til et liv. Det ble fort en slags kombinasjon av både det pragmatiske og det romantiske. Samtidig forsto vi at vi ikke bare kunne lage en kopi av den eksisterende bygningen, slik Byantikvaren først ønsket. Det er forskjell på en låve og ti boenheter, det var for mye volum. Spørsmålet ble: hvordan kan vi bruke hele volumet ved hjelp av små moduler? Så størrelser og moduler ble raskt et tema, det var mange pragmatiske parametere som måtte møtes, og så handlet det om å pakke det inn i en scenografi i tilknytning til tunet og omgivelsene.
Vi har jobbet med mange prosjekter hvor form dannes ved et samspill mellom en repeterende struktur og en variasjon innenfor den; en tektonisk og strukturell tilnærming. Her begynte vi på en måte i motsatt ende, fordi den ytre formen var gitt av volumet til den eksisterende låven. Men innenfor det kunne vi likevel utforske forholdet mellom repetisjon og variasjon. Det gjelder blant annet små valg i måten åpningene behandles på, og hvordan boenheten vender ryggen mot tunet og åpner seg mot landskapet.
EBM: De som skal bo her er folk som kommer fra en vanskelig livssituasjon, med diagnoser innen rus og psykiatr
