Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Ved utbruddet av første verdenskrig bodde omkring syv prosent av verdens befolkning i Afrika. I dag er andelen doblet, og ifølge FNs nylig oppdaterte prognoser vil én av fire i 2050 være afrikaner. Bare åtte land står for halvparten av verdens befolkningsvekst fra nå til 2050, og fem av dem er afrikanske.
I 2100 blir andelen nesten 38 prosent. Mens befolkningen i mesteparten av verden utenfor Afrika stabiliseres og mange steder vil gå ned, fortsetter den å vokse i Afrika, fra dagens snaue 1,4 milliarder til 3,9 milliarder i 2100.
Sagt på en annen måte: I dag er Afrikas befolkning litt mindre enn Kinas. I 2100 vil den være fem ganger så stor. USA og Europa (uten Russland) vil stå for drøye 8 prosent av verdens befolkning.
Nigeria alene vil ha større befolkning enn Europa. The Guardian publiserte nylig en artikkel av Howard W. French med en konklusjon man kan bli svimmel av: I 2100 kan byene langs kyststripen mellom Lagos i Nigeria og Abidjan i Elfenbenskysten, en strekning på omkring 100 mil, ha vokst sammen til en sammenhengende megapolis med bortimot 500 millioner innbyggere. (Nei, det er ikke en null for mye.)
Befolkningsfremskrivninger langt frem i tid er naturligvis usikre. På bare tre år har FN redusert sitt middelestimat for verdens befolkning i 2100 fra 10,9 milliarder til 10,4, og for Afrika fra 4,2 til 3,9 milliarder. For de nærmeste par tiårene er prognosen sikrere, men mellom 2050 og 2100 kan fremdeles mye skje. Men da må det altså skje endringer som vi i dag ikke kan legge til grunn.
Afrika henger etter
Vi vet at økonomisk utviklingsnivå er viktig, og ser at mange mellominntektsland er på vei til å stabilisere befolkningen. Dette vil også slå inn i Afrika, og bidra til en utflating etter hvert, men langt senere enn i de fleste andre land. I Afrika sør for Sahara fødes det fremdeles 4,6 barn per kvinne, noe som riktignok er en betydelig nedgang fra nesten 7 for tretti år siden. Prognosen tilsier at dette faller under reproduksjonsrate
